En tale om talen for damene

Denne talen for damene holdt jeg på årets 16. mai-galla i Studentersamfundet.

Deres Majestet, ærede Formand, gode studenter, eldre akademikere, flotte kamerater og kjære damer,
Just Thomas Misund på talerstolen.

Det har kommet meg for øre at det ikke skal holdes noen tale til ære for damene i kveld.

I utgangspunktet betyr bare det at det ikke skal stå noen på stolen her og stamme fram noen ord om at han liker pupper,
men jeg har tenkt litt mer på det, og har kommet fram til at det er en dårlig idé.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å sende en lang e-post til den ansvarlige i Hovedstyret

for å fortelle hvorfor dette ville være en dårlig idé,
og så hadde jeg tenkt å stjele alle e-postadressene fra medlemsdatabasen vår og sette alle på kopi,

men siden jeg ikke fikk lov av Linn til å misbruke personopplysningene deres
er det kanskje enklere å lese opp e-posten her.

Den begynner sånn: Kjære Foreningsansvarlig Andrea, nå er dere i ferd med å gjøre ei kjempetabbe.
først så tok de hilsningene fra venneforeningene våre ut av middagen, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke ei venneforening,
nå tar dere damenes tale, men jeg brydde meg egentlig ikke om det heller, for jeg er ikke dame,
men det neste blir vel at dere i likestillingens navn også kutter herrenes. Det hadde vært en skandale!

For kvinner er ikke lenger hva de var: Ikke bare har dere blitt studenter og fått innpass og aksept på Studentersamfundet,
hvor to av dere attpåtil har fått plass i foreningens Hovedstyre, men dere har også begynt å gå ut i jobb

og tar ikke lenger helt og fullt ansvar for oppvask, klesvask, gulvvask, middag, hus og hjem.
Å være mann før – i 20-åra, kanskje – må ha pleid å være helt fantastisk! Det må ha pleid å være en dans på roser,

uten ansvar for annet enn å betale for alt sammen. Tenk å ha hatt ei sånn husholdningsmaskin fra før i tida
som gjorde både det ene og det andre for deg uten at den trengte mer enn litt penger til å leve
og kanskje en tur under dyna i ny og ne.

Nå, derimot, er vi menn henvist til støvsugerroboter og utdanna, sjølstendige damer med bein i nesa
som ikke bare veit hva de vil, men de gjør det for pokker også. Dere slår dere ikke lenger til ro

med å høre på at vi snakker, men utkonkurrerer oss heller i akademiske øvelser, dere blir statsministre
og starter egne bedrifter og oppfører dere som helt vanlige mennesker, hele mennesker. Dere viser at dere er folk, dere også.

Det er flere damer her som leder ei forening eller et utvalg. Jeg veit at det dere gjør hver uke er innmari mye jobb,
for jeg har var sjøl leder av et utvalg for et par år sida. Hvis dere er her 20 timer i uka, sikkert studerer like mye,

kanskje har en deltidsjobb ved siden av, da skjønner jeg at dere ikke kan passe unger og bake boller hver dag.
Min forlovede er frilanser, sjonglerer flere jobber enn hun har lemmer og driver sitt eget enkeltpersonforetak.

Det er ei selvfølge at vi deler huslånet likt mellom oss. Det er også ei selvfølge at vi deler gulvvasken.

Det er ikke så mye av patriarkatets fordeler som det pleide å være. Damer gjør stort sett som de vil.

Men det er én ting som gjenstår, som jeg gleder meg til i et halvt år, og det er herrenes tale.
Jeg så umåtelig pris på disse knappe 7 minuttene en gang i semesteret hvor ei dame lovpriser oss uten at vi har fortjent det.

(Ei dame er ikke bare ei dame, og en mann uten dama si er en dameløs mann, han har’kke sjans, så kødd ikke med dama mi.)
Det sies at ei dame er ei kvinne som får en mann til å føle seg som en herre, og det er nettopp det dere gjør under herrenes tale.

Derfor kan jeg ikke godta at dere kutter ut damenes tale.

For ikke gi dere mer å gjøre enn dere alt har å henge fingra i har jeg gjort jobben sjøl og funnet en taler for dere. Jeg kan med glede introdusere …

Meg sjøl!

Så her kommer – vær beredt, en tale for damene:

Takk for at dere er her, takk for at dere er flotte, hele mennesker med bein i nesa, vi ser opp til og beundrer,

takk for alt dere bidrar med i Studentersamfundet, takk for at dere tar halvparten av husarbeidet, takk for at dere forundrer oss.

og siden vi ikke kommer unna: (Takk for at dere er en boks med sjokolade, og) takk for at dere har pupper.
Mine herrer, om dere vil reise dere…

Foto: CF Salicath / Studentenes Fotoklubb

Spotify (Unlimited) vs. Google Play Music (All Access)

De siste dagene har jeg veksla mellom å bruke Spotify og Google Music. Hva er best? Her er mine erfaringer.

Jeg har akkurat begynt å prøve Google Music, men kjenner derimot Spotify godt fra før. Jeg fortsetter å veksle mellom tjenestene inntil videre, og vil kanskje oppdatere artikkelen eller skrive en ny etter hvert som jeg legger merke til nye ting, eller rett og slett ombestemmer meg.

Utvalg

Både Spotify og Google Play ser ut til å ha dekket det meste ut av boksen. Noe musikk, så som for eksempel The Beatles, mangler dog begge steder. Begge tjenestene lar meg fikse probemet på egen hånd.

Spotify lar meg spille lokal musikk. Google Music lar meg laste opp musikken og streame den ned igjen på lik linje med annen musikk. Du kan laste opp maksimalt 20 000 sanger. For å sette det i perspektiv: Jeg spiller ca. 10 000 sanger i året, og den samlede .mp3-samlingen min består av 21 399 forskjellige spor.

Ulempen med lokal musikk er at jeg ikke nødvendigvis har den med meg overalt. Jeg har ikke montert hjemmedisken min med komplett The Beatles-kronologi og favorittinnspillingen av Mozarts Requiem på jobb. Derfor er det bare Google Music som gir meg «Tuba Mirum» overalt.

Ingen av tjenestene klarer å skille mellom forskjellige artister med likelydende navn. Oslo-bandet Tim og Kentucky-bandet Tim oppfattes begge to av både Google Music og Spotify som én og samme Tim.

Resultatet må være at Google Music ligger såvidt foran.

Grensesnitt og avspilling

Spotifys grensesnitt ligger i fingrene etter fem og et halvt års indoktrinering. Jeg er vant til det. Google Musics grensesnitt er litt uvant til å begynne med, og jeg trengte et par dager på å venne meg til det.

Når sjokket over å bruke noe annet har gitt seg, har Google Music noen klare fordeler: Spilleren er native HTML5, og kan derfor brukes overalt, helt av seg sjøl. Den bruker stilige bransjestandarder – blant annet bruker den ARIA for å gjøre kontrollene mer tilgjengelige.

Ja, Spotify har også en nettspiller. Den kan gjøre nesten alt spillerne for Windows, MacOS og Linux kan gjøre, men mangler fremdeles ting som f.eks. spillelistemapper. Ikke at Google Music har spillelistemapper, da. Det trengs.

Spotify har en «special play»-knapp, som de selv kaller det, som kan la deg ta en lytteprøve av en sang uten å begynne å spille den på ordentlig. Jeg merker at jeg savner den hos Google Music.

Hvis du bruker Chrome, har Google Music en minispiller som kan integreres sømløst i nettleseren, gi push-notifications etc.

Google Music har selvsagt støtte for Chromecast! Hos Spotify er denne saken foreløpig merket wontfix.

Foreløpig uavgjort.

Spillelister

Spotify har alle spillelistene jeg har laget siden 2008. Det er fem og et halvt års investering i samlingene mine. Jeg kan jo lage spillelister i Google Music også, men da må jeg begynne helt på nytt.

Dette veier tungt i retning av å forbli på Spotify, siden jeg bruker det fra før.

Her passer det med et nikk til Wimp, som har implementert muligheter for å eksportere/importere spillelister mellom tjenester som streamer musikk. Googles retorikk legger vekt på at brukerne skal eie sine egne data, derfor hadde jeg også forventa slik funksjonalitet her.

Deling

Jeg liker (stort sett) å fortelle folk hva jeg hører på. I alle fall de som bryr seg, og i alle fall hvis jeg ikke hører på noe jeg skammer meg over å høre på.

Spotify har innebygde sosiale greier. Enkle innstillinger for å skru av og på automatisk deling av hva jeg lytter til med andre Spotify-brukere, Facebook-venner og/eller min personlige favoritt: Last.fm.

Google Music scrobbler ikke til last.fm. Alt jeg har funnet hittil er en delingsknapp så jeg aktivt kan dele med Google+-sirkler. På nettbrettet kan jeg bruke Simple Scrobbler, i nettleseren har jeg ikke oversikt over alternativene ennå.

For å ha sagt det med én gang: Det er stiligere å dele ting på Google+ enn å dele ting på Facebook. Men det er noe jeg må gjøre aktivt. Dessuten føyer det seg ikke til statistikken over lyttevanene mine på tvers av musikkspiller siden 2007.

Soleklar seier til Spotify. Innebygget støtte for last.fm er et must.

Personvern

Det er likevel ikke all musikk jeg deler med glede. Jeg jukser litt sånn. Hvem trenger vel å fortelle hele verden at de må ha Rebecka Black på repeat for å få sove?

Hvis jeg bruker Spotify, får de vite hva slags hemmelig musikk jeg spiller. Samtidig har de tilgang til grunnleggende data fra Facebook-profilen min, hele vennegrafen fra Facebook og oversikt over hvem jeg følger på Spotify.

Hvis jeg bruker Google, får de vite hva slags hemmelig musikk jeg spiller. Samtidig har de tilgang til e-posten min, kalenderen min, hele følgegrafen fra Google+, hele innholdet i bloggen min og sikkert en hel masse jeg har glemt.

Google veit mest om meg. Når vi snakker personvern, er dette et klart argument for å bruke noe annet.

Pris

Google Music koster meg 79 kr/mnd. Dette er en tilbudspris for folk som begynner å abonnere før 31. april. Vanlig pris er 99 kr/mnd.

Det fins også en gratisvariant av Google Music, tror jeg. Jeg har ikke funnet ut hva den inkluderer ennå.

Spotify koster meg 49 kr/mnd. Dette er en tilbudspris for folk som gidder å søke i hjelpesidene til Spotify for å finne ut hvordan man velger et «Unlimited»-abonnement i stedet for et «Premium»-abonnement. (Det følger ikke med offline lagring, men det trenger du sikkert ikke hvis du har ei ålreit datapakke i telefonabonnementet ditt. Jeg mistenker også at Spotify holder på å fase ut denne abonnementstypen, og gruer meg til dagen jeg må betale fullpris igjen.) Vanlig pris er 99 kr/mnd.

Det fins også en gratisvariant av Spotify. I gratisvarianten betaler du ved å høre på reklame av og til. Det er ikke så gærent hvis du blir vant til det. Reklamen er sjeldnere enn på radio. Den kommer også alltid mellom hele sanger, så den burde være mindre irritere enn for eksempel TV-reklame.

I sum

Jeg skal fortsette med begge tjenestene i alle fall til prøveperioden min hos Google Play går ut i slutten av april.

Knepen ledelse til Spotify foreløpig.

Small Cap

I dag har jeg sendt mail til Princess:

I accidentally blended the small cap of my fiance’s red blender (product no. 212038) into a smoothie.

She loved the raspberry/banana/plastic smoothie, and I would like to make her another one, just the same. However, she only had one small cap.

If I order a spare lid, will a small cap come along with it? Or is the small cap what you reference as a "measuring cup"? It is hard to tell, because on the product images the lid is pictured without the delicious small cap, and the measuring cup doesn’t have a picture at all.

Thank you in advance for your help.

Snø eller kake

I fjor kom den første snøen i Oslo 29. oktober. I år har jeg vedda ei kake på at vi må vente til 1. november.

Slekta mi kan stort sett bak fram på et kjøkken, og vi er ganske glade i kaker. Vi fnyser av ferdigkaker. De teller ikke.

For min egen del er veddemålet en helgardering: Enten får jeg gå på ski ganske tidlig, eller så får jeg kake.ved

Finne mat på Roskilde Festival

Festival er så mye mer enn musikk. Blant annet er det hauger av god mat. Det er så mye god mat rundt omkring at hver gang jeg drar fra Roskilde, er jeg litt lei meg fordi jeg ikke rakk å spise den og den retten.

Mer enn 145 boder selger mat og drikke. De selger over tre millioner måltider på 9 dager. I 2012 gikk det blant annet med 1 million liter øl og 2.5 tonn majones. Festivalen krever at alle bodene har minst ett vegetaralternativ.

Siden det er så mange boder og så liten tid, har festivalen har laga en app for å hjelpe deg å holde oversikt over matbodene. Den funker helt ålreit bra.

Du kan si til den at du er bakfull, så gir den deg en liste over bakfyllmat. Eller du kan fortelle at du vil ha sushi, så forteller den deg hvor sushisjappa ligger.

Jeg har selvfølgelig installert appen og prøvd meg fram. Jeg har jo vært her for å skrive om teknologi og sånn. Men jeg kan ikke si at jeg har forelska meg i denne appen. For all del, den gjør det den skal. Men jeg har ikke lyst til å bruke den når jeg er sulten.

Når jeg blir sulten på festival, kan jeg jo likegreit bare gå og kjøpe mat. Jeg er nok litt enkel sånn. Når jeg blir sulten, vil jeg bare ha mat. Men på den andre sida har jeg også vært her så mange ganger nå at jeg veit hvor favorittmatbodene mine ligger. Var jeg fersk på festivalen, hadde jeg kanskje hatt mer bruk for appen.

Mitt råd for å finne mat på festivalen blir derfor litt annerledes enn jeg pleier: Dropp appen, men gå forbi alle matbodene. Gå og se. Det er masse god mat overalt. Du kan ikke gå glipp av den. Se deg bare rundt. Hvis du bor på West, gå til East og se hva som fins der. Finn food court-en på festivalområdet og ta en kikk.

Gå. Se. Spis.