Kristin, luremusen

Hvis man vil beholde henne, må man vente i tre dager før man ringer, sier Thomas.

«Møt meg på trappen foran Majorstuhuset,» hadde hun sagt. Taxisjåføren pekte og jeg tipset. Så sto jeg der og så etter syngende storhertuginner på 183 centimeter med blomst i håret. (183 centimeter er forresten høyere enn det høres ut som.) Pizzastedet jeg visste om lå selvsagt på den andre siden av byen, men vi fant frem etter litt klabb og babb. Hun var flink til å fylle ut pinlige stillheter. Det er jeg også, men jeg laget dem med vilje, for å se hva hun var laget av.

Hun var laget av ord. Jeg kjenner ikke slike jenter. Jeg kjenner jenter som er pene å se på, men som ikke eier evne til å snakke for seg. Det er en grunn til at jeg har blitt litt lei av dem. Hun var laget av auflauf og postmodernisme. Ord jeg ikke kan, men som jeg likte å høre om. Jeg vet ikke om det hun sa var fornuftig, men hun sa det på en svært innbydende måte. Dessuten hadde hun ikke sminket seg.

Hun likte å snakke, så jeg lot henne snakke. Når jeg åpnet munnen gjorde jeg stemmen min mer lik hennes, sørget for at jeg også hørtes innbydende ut. Jeg kan ikke spennende ord, men jeg vet hvordan jeg skal si dem. Det er ikke ordene som virker, men ordlyden. Liker jeg å tro, i hvert fall.

Hun var en leopard utkledd som en innekatt. Litt usikker i begynnelsen, men hun hintet mye og åpenbart. Etter hvert som jeg ikke avviste henne stakk hun rolig ut klørne, og før jeg visste ordet av det satt vi på den fine restauranten og utvekslet kroppsvæsker. Det ble ikke dessert.

Med klønete hender satte vi oss i taxien, med kyssepauser rotet vi oss opp til fjerde etasje, med ansiktet fylt av tvil ombestemte hun seg i siste liten. «De jeg bor sammen med er hjemme. Jeg kommer fra et møblert hjem, og dessuten skal jeg tidlig opp i morgen, generalforsamling langt vekk,» unnskyldte hun seg mens hun prøvde å komme seg på innsiden av døren samtidig som hun stengte veien for meg. Hun snakket fort, og jeg slapp ikke til. «Ring meg,» ba hun, og låste.

Jeg ante ikke hvor jeg var, men det var lett å finne en ny taxi. For en luremus! Hun vet å holde på interessen, i hvert fall. Jeg sov i bilen ved Uranienborg kirke. Tre dager meg i rumpa! Jeg tar ikke imot jenteråd fra en som er singel.

12 kommentarer til «Kristin, luremusen»

  1. Min erfaring er at så lenge du ikke snakker om følelser eller noe annet dumt, så kan du ta kontakt så fort du bare ønsker.
    Men hei, jeg er også singel, så hva vet jeg…

    Lykke til iallefall

  2. jeg har også brukt den tenikken og hittil er sucsessraten 0. jeg har mine tvil om dens effektivitet

  3. selveste: Men det teller ikke hvis du sjekker opp noen som ikke heller din vei. Hvis jeg, helt hypotetisk, skulle sjekka opp deg, så hadde ikke det vært et gyldig forsøk i og med at du ikke liker gutter.

  4. Her er det endel å ta tak i. For det første: Jeg snakket om postnasjonalisme, din gjøk. For det andre: Ikke fornøyd med overskriften, men det har jeg allerede påpekt, så jeg skal slutte å bitche om det i andres nærvær. For det tredje: Det var Vibeke, det navnet jeg ikke husket.

    Kudos til Thomas for å referere til gode kilder, forresten! Jeg stemmer forøvrig også mot tredagersregelen.

  5. @Alle om tredagersregelen utenom Thomas: ENIG!

    @kristin: Hvis jeg er en gjøk, er du i ferd med å bli et gjøkur. Som igjen vil si at det er jeg som blir bitchen av oss to. Faen.

    @Iversen: Du skulle bare visst hva slags fanteri som venter henne! ;-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *