Jeg rømmer litt mer hver gang

«I want to see mountains again,» tenkte jeg, og et kvarter seinere reiste jeg min vei uten å si fra til noen. Nå har det gått ti dager, og jeg har fått den første telefonsamtalen fra Østlandet sett bort fra den nærmeste familien. Jeg sov da du ringte, Mad, sorry.

Litt seinere blei det ananasbrus, voksenbrus og raketter. Det blei oppturer og nedturer. Det blei Romsdal og Trøndelag, folk som ville snakke og folk som ikke ville snakke, fest og hjertesyk farmor.

For lenge sida, før mobiltelefon og Internett, da kunne folk haike gjennom Europa, og de var sjølstendige. Folk som var på tur måtte klare seg sjøl, de hadde ikke noe valg, de kunne ikke ringe hjem og få noen til å ordne noe, de var borte til de kom hjem igjen. Det er ikke sånn lenger. Det blir ikke sånn igjen, heller, ikke hvis man prøver en gang, for jeg hadde telefonen i lomma, og hvis jeg ville ha tak i noen, så ringte jeg, og hvis noen ville bli hatt tak i, så svarte de.

På flyet, ved døra, sto det at jeg var ett skritt unna vektløshet.

8 kommentarer til «Jeg rømmer litt mer hver gang»

  1. Men er det kun telefoner som gjelder? Forersten, handler du med litt ekstra oscar sylte til stakkars sunnmøringer på feil side av fjella? ;)

  2. Å, det kan du tro… :-p Jeg skulle tatt med litt pære til deg hvis vi ikke hadde Ultra, men nå har jeg ikke orka å kjøpe med meg ei kasse ananas sjøl en gang. Vi får heller ta oss en kosetur til Sandvika Storsenter sammen. Du med?

  3. Ej bli me, de veit du. Sei du Oscar, so sei ej Sylte. Get it? heeeh… (off, eksamens humor, sorry)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *