Én gang, alltid

Hoftekulen min klør.

Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.

Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.

For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.

Én gang, alltid.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent

12 kommentarer til «Én gang, alltid»

  1. man må jo være Dum for å holde på med det, selvpining Og masjering, men du overlevde vel Deilig klumpen? (for mye? Ja, festlig å ødelegge macho oppbygginga? Ja)

  2. S: Av alle ting du kunne kalt meg, valgte du å gå for «dum»?

    Sonja: Nå drar jeg for å spille curling. Jeg takka ja til å være med før jeg huska at jeg har strukket et leddbånd, så dette blir spennende.

  3. Må jeg skrive det med store bokastaver? vent jeg gjorde jo det. jeg prøver å kapre et poeng her. Du vet ‘inneholder referanse’?

  4. Dere millitærmenn opererer vel med etternavn, og det begynner på Ø. Fornavn Ronnie. Jeg legger ikke ut hele navnet hans siden han ikke vet at jeg gjør det :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *