En tale om talen for damene

Denne talen for damene holdt jeg på årets 16. mai-galla i Studentersamfundet.

Deres Majestet, ærede Formand, gode studenter, eldre akademikere, flotte kamerater og kjære damer,
Just Thomas Misund på talerstolen.

Det har kommet meg for øre at det ikke skal holdes noen tale til ære for damene i kveld.

I utgangspunktet betyr bare det at det ikke skal stå noen på stolen her og stamme fram noen ord om at han liker pupper,
men jeg har tenkt litt mer på det, og har kommet fram til at det er en dårlig idé.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å sende en lang e-post til den ansvarlige i Hovedstyret

for å fortelle hvorfor dette ville være en dårlig idé,
og så hadde jeg tenkt å stjele alle e-postadressene fra medlemsdatabasen vår og sette alle på kopi,

men siden jeg ikke fikk lov av Linn til å misbruke personopplysningene deres
er det kanskje enklere å lese opp e-posten her.

Den begynner sånn: Kjære Foreningsansvarlig Andrea, nå er dere i ferd med å gjøre ei kjempetabbe.
først så tok de hilsningene fra venneforeningene våre ut av middagen, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke ei venneforening,
nå tar dere damenes tale, men jeg brydde meg egentlig ikke om det heller, for jeg er ikke dame,
men det neste blir vel at dere i likestillingens navn også kutter herrenes. Det hadde vært en skandale!

For kvinner er ikke lenger hva de var: Ikke bare har dere blitt studenter og fått innpass og aksept på Studentersamfundet,
hvor to av dere attpåtil har fått plass i foreningens Hovedstyre, men dere har også begynt å gå ut i jobb

og tar ikke lenger helt og fullt ansvar for oppvask, klesvask, gulvvask, middag, hus og hjem.
Å være mann før – i 20-åra, kanskje – må ha pleid å være helt fantastisk! Det må ha pleid å være en dans på roser,

uten ansvar for annet enn å betale for alt sammen. Tenk å ha hatt ei sånn husholdningsmaskin fra før i tida
som gjorde både det ene og det andre for deg uten at den trengte mer enn litt penger til å leve
og kanskje en tur under dyna i ny og ne.

Nå, derimot, er vi menn henvist til støvsugerroboter og utdanna, sjølstendige damer med bein i nesa
som ikke bare veit hva de vil, men de gjør det for pokker også. Dere slår dere ikke lenger til ro

med å høre på at vi snakker, men utkonkurrerer oss heller i akademiske øvelser, dere blir statsministre
og starter egne bedrifter og oppfører dere som helt vanlige mennesker, hele mennesker. Dere viser at dere er folk, dere også.

Det er flere damer her som leder ei forening eller et utvalg. Jeg veit at det dere gjør hver uke er innmari mye jobb,
for jeg har var sjøl leder av et utvalg for et par år sida. Hvis dere er her 20 timer i uka, sikkert studerer like mye,

kanskje har en deltidsjobb ved siden av, da skjønner jeg at dere ikke kan passe unger og bake boller hver dag.
Min forlovede er frilanser, sjonglerer flere jobber enn hun har lemmer og driver sitt eget enkeltpersonforetak.

Det er ei selvfølge at vi deler huslånet likt mellom oss. Det er også ei selvfølge at vi deler gulvvasken.

Det er ikke så mye av patriarkatets fordeler som det pleide å være. Damer gjør stort sett som de vil.

Men det er én ting som gjenstår, som jeg gleder meg til i et halvt år, og det er herrenes tale.
Jeg så umåtelig pris på disse knappe 7 minuttene en gang i semesteret hvor ei dame lovpriser oss uten at vi har fortjent det.

(Ei dame er ikke bare ei dame, og en mann uten dama si er en dameløs mann, han har’kke sjans, så kødd ikke med dama mi.)
Det sies at ei dame er ei kvinne som får en mann til å føle seg som en herre, og det er nettopp det dere gjør under herrenes tale.

Derfor kan jeg ikke godta at dere kutter ut damenes tale.

For ikke gi dere mer å gjøre enn dere alt har å henge fingra i har jeg gjort jobben sjøl og funnet en taler for dere. Jeg kan med glede introdusere …

Meg sjøl!

Så her kommer – vær beredt, en tale for damene:

Takk for at dere er her, takk for at dere er flotte, hele mennesker med bein i nesa, vi ser opp til og beundrer,

takk for alt dere bidrar med i Studentersamfundet, takk for at dere tar halvparten av husarbeidet, takk for at dere forundrer oss.

og siden vi ikke kommer unna: (Takk for at dere er en boks med sjokolade, og) takk for at dere har pupper.
Mine herrer, om dere vil reise dere…

Foto: CF Salicath / Studentenes Fotoklubb

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *