Nå begynner vårt eget valgsirkus

Også i utlandet har de begynt å legge merke til at norsk flyktningepolitikk er kjipere enn før. Mot afghanere er vi faktisk de kjipeste i Europa, skriver The New York Times.

Refleksene mine vil ha meg til å tenke at dette blir bedre når vi bytter regjering om et års tid, men jeg veit jo at også regjeringsalternativene på venstresida lenge har beveget seg i denne retninga, sannsynligvis for å stjele velgere fra den andre sida.

Jada, jeg veit at det ikke er gitt at vi skal gjøre så store omveltninger i regjeringa. De siste meningsmålingene melder om dødt løp: Ett enkelt stortingsmandat skiller regjerings- og støttepartiene fra opposisjonen. Men jeg støtter meg på at det siden krigen kun er to regjeringer som har fått åtte sammenhengende år.

Nå som vi har overstått det amerikanske valget, er det på tide å begynne å tenke på hvordan vi selv skal stemme til neste år.

Hvem skal få min stemme?

Det minste jeg krever av noen jeg skal stemme på, er at de setter noe annet enn seg sjøl høyest. Dette diskvalifiserer overraskende mange.

Det er egentlig ikke så jævlig vanskelig. Vil du gjøre ting bedre? Da er du aktuell. Vil du gjøre ting bedre for deg sjøl, og så tar vi resten litt ettersom hvordan det passer? Da er du ikke politikeren for meg.

Hvor kan vi finne partiet av norske Bernie Sanders-er, som med all sin erfaring og klokskap fortsatt vil redde verden med ungdommelig og idealistisk glød?

  • Fremskrittspartiet faller gjennom fordi de ikke har hjerte for de svakeste i samfunnet.
  • Høyre faller gjennom fordi de er et slags interesseparti for folk med penger. Penga først! – deretter alt det andre.
  • KrF faller gjennom fordi de er et slags interesseparti for kristne. Bibelen først! – så alt det andre.
  • Arbeiderpartiet dreier stadig den økonomiske politikken sin mot Høyres og flyktningepolitikken mot FrPs. Formodentlig er dette for å tekkes velgerne. Ap er flinke til å tilpasse politikken sin til opinionen. Følelsen jeg sitter igjen med er at det er viktigere at Ap skal få bestemme enn hva Ap skal bestemme.

Jeg er ganske usikker på Senterpartiet. Magefølelsen forteller meg at Senterpartiet er et slags interesseparti for bønder. Hvis det stemmer, vil de havne i selskap med partiene på den første lista. Men Senterpartiet ligger for lavt i min politiske bevissthet. Etter å ha skrevet om alle de andre partiene, måtte jeg telle over og komme til sju før jeg fant ut hvem som mangla.

Dessuten vil jeg selvsagt gjerne at stemmen min skal ha noe å si. Jeg vil at den skal monne. Så mye som mulig, helst. Jeg vil at stemmen min reint faktisk skal gjøre verden til et bedre sted. Men hva har jeg igjen da?

  • Liberalistene i Venstre trekker høyresida i min retning, men en stemme til dem ser foreløpig ut til å fortsatt være en stemme til høyresida. En stemme til Venstre er en stemme for å ha FrP i regjering.
  • Så lenge De grønne fortsatt ikke velger side langs høyre-venstre-aksen, kan en stemme dit også bli en stemme til status quo i regjeringa.
  • Verken Rødt eller SV ser ut til å ha noen plass i den neste regjeringa, verken som regjeringspartier eller støttepartier. En stemme til dem vil være en stemme til noen på utsida som ikke engang er særlig høylytte.

Nå som valget nærmer seg, håper jeg snart også noen gir meg en grunn til å stemme på dem.

Én kommentar til «Nå begynner vårt eget valgsirkus»

  1. Jeg vil si at en stemme til Venstre ikke er å stemme for å fortsatt ha FrP i regjering. Venstre vil ikke sitte i regjering sammen med FrP (og dermed måtte greie å bli enige med FrP uten å kunne si i media at de er uenige), og den beslutningen tror jeg er absolutt. Vekta etter valget kommer ikke bare til å handle om hvilken blokk som får flertall (og om MDG kommer på vippen), men om FrP er større enn Venstre og KrF tilsammen. Hvis Venstre og KrF blir større enn FrP, så er det sannsynlig at FrP går ut av regjering og Venstre og KrF går inn. Da vil FrP havner i opposisjon (vil ikke støtte en regjering de ikke selv er med i). Mens KrF nå er «villig» til å diskutere med både AP og H etter valget, så har Venstre allerede valgt side til Høyre, fordi hver gang Venstre får gjennomslag for noe i forhandlinger med regjeringen (særlig miljøavgifter, som flyseteavgift og plastposeavgift), så kritiserer AP forslagene, noe som ikke åpner opp for fremtidig samarbeid.

    For både Arbeiderpartiet og Høyre er det viktigste (i mine øyne) at det står dems partinavn på alt som blir gjort, mens for SV, SP, KrF, V og FrP er innholdet i det som blir gjort. MDG er også opptatt av innholdet, men kun miljøaspektet i det. Du vet i utgangspunktet ikke hva de vil gjøre i ting som f.eks. private skoler, som ikke handler om miljø (de har et program som det står ting om det, men i forhandlinger er det alltid noe som forsvinner, og for MDG vil alt annet enn miljø bli prioritert ned).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *