Enda en tirsdag

I dag var både HP og jeg lei av kantinematen på Fredrikke, så vi gikk på tank og spiste burger istede. Og plutselig dukket Pierre opp også, og vi kjøpte alle en kyllingburger, som slett ikke var så verst. Vi satt oss på Fredrikkekantina igjen for å vente på de andre. Det var ikke mange som dukka opp, men det kom ei som mente at livet var over, selv om det så mer ut som om livet hennes akkurat hadde begynt.

Klart meg med kun to cola idag, og selv om jeg ikke har helt tall på hva som er vanlig forbruk, vil jeg anta at det ikke er så verst til meg å være. Men helhetlig har jeg ikke vært så flink allikevel, for jeg måtte innom Platekompaniet en tur og der raste det penger ut av lommene mine. Så for å komme i balanse mot slutten av dagen har jeg sittet med exphiloppgave, og med den vanvittige framdriften på skrivingen min, kan f.eks Aftenposten være glad jeg ikke er ansatt der.

3 kommentarer

suppe er ikke mat

Da jeg var liten leste jeg et dikt om en feit gutt som ble satt på suppediett. Det vil si, dem prøvde å sette han på suppediett, men han nekta å spise suppa. Dette foregikk over flere dager, og til slutt var gutten tynn som en strek (bokstavelig talt, det var jo illustrasjoner i diktboka). Men fortsatt nekta han:

den suppen spiser ikke jeg!

Den sjuende dagen døde fyren.

Moralen er: spis suppa di! Og det er akkurat det jeg gjør, jeg spiser suppa mi. Selv om suppe ikke er mat. Silje kan spise så mye suppe på Frederikke som ho vil, men det er fortsatt ikke mat.

min lille og ikke akkurat luksuriøse suppemiddag

min lille og ikke akkurat luksuriøse suppemiddag

Men hva skal man gjøre da, når man sitter der uten mulighet til å tygge? Man spiser suppa si. Så jeg spiser suppa mi. Selv om jeg, når jeg var liten, var helt sikker på at moralen var noe sånt som dette: gi barna dine ordentlig mat, ellers dør dem!

9 kommentarer

Vondt øye

Jeg klarte å pirke meg i øyet tidligere i dag, jeg aner ikke hvordan det skjedde, men det skjedde uansett. Så etter noen minutter med tårer og svie finner jeg ut at jeg skal dokumentere det. Det er jo slik bloggere gjør.

4 kommentarer

Min nakne hemmelighet

Dere er de første jeg bekjenner meg til; inntil nå har dette vært en dypt bevoktet hemmelighet. Vi kan begynne med at jeg er veldig glad i sideflesk. Nå har det ført meg ut i uføret. Videre hører det også med til bakgrunnen for historien at jeg lever i komforten av at min kjøkkenkamerat hos Studentboligene har kjæreste i Gokk, og følgelig sover hos ham for det aller meste, som igjen betyr at jeg bor så å si aleine.

Konsekvensen av dette er at jeg har vent meg til å lage frokost naken. (SiO-hybler er etter min personlige erfaring verdens eneste boliger uten vindu på kjøkkenet.) Dette er den store hemmeligheten min. Eller, altså - jeg pleier å dra rundt meg et kjøkkenforkle, men jeg glemmer det av og til hvis jeg står opp i otta. Det gjorde jeg i dag. Nå nærmer vi oss poenget med stormskritt.

Når man står der med stekepanna i hånda og er heit aner man sjølsagt fred og ingen fare, men alle som har stekt sideflesk eller noe annet i fett før veit jo at fett som regel ikke har lyst til å forbli i panna. Knært, sa det da en boble sprakk og sendte avgårde en veldig liten og veldig varm dråpe av nøttebrunt sidefleskfett i fritt svev i en vilkårlig retning.

Denne retningen var sjølsagt nøyaktig den samme som man hadde kommet fram til hvis man var skipper på stekepanna og skulle ta ut strak kurs mot mitt utildekte kjønnsorgan. Nå har jeg lært meg å bruke forkle.

9 kommentarer

Så startet vi.

Å innvie en blogg med et nytt innlegg. Å skulle tvangstblogge i en måned. Det er noe jeg ikke har gjort før. Det kommer nok til å gå fint. Det har gått fint så langt. Jeg kunne blogget om om hvor briljant Sinfest var for noen dager siden. Videre hadde jeg tenkt til å skrive noe litt pent om Britney Spears sin nye (for meg) sang Wommanizer, for å så skrive noen mindre pene ting om hvor malplassert jeg syntes sauna-scenene var i en ellers brukbar video.

Så hadde jeg tenkt til rable litt om Saera Kahn. Når skal de lære? Når pressen finner det ut må man bare legge seg flat. Det er veldig lite lurt å lyve, det er et politisk selvmord. På den andre siden kan jo ikke dama hatt det bra når hun har brukt det vanlige folk -tjener- et kvartal i telefonen. Vi håper Kahn kommer sterkere tilbake når hun er friskmeldt. Lurer på om hun sitter hjemme nå og legger tarrot og prøver å spå hva som kommer til å skje videre med livet hennes.

Ingen kommentarer

Bloggurat