Hvorfor jeg spiser suppe.

Siri kommenterte tidligere at jeg spiste mye suppe. Det hadde jeg igrunn ikke tenkt over, men her om dagen la jeg merke til at samboeren min hadde skrevet “Spis suppe!” på kjøleskapet, hun er lur hun der. Det har stått der noen uker, så det er kanskje ikke så rart at jeg spiser suppe for tiden. Selvom det også skulle tilsi at jeg burde spise mye buko, feiebrett, vann, plante og rullgardin.

2 kommentarer

Skinnvest i høst igjen

På torsdag drakk jeg øl med rosa Barteby-representanter etter at de hadde sunget for meg, og spikra endelig dato for et lenge planlagt trondhjemsbesøk. Det stemmer, jeg skal på pilgrimsferd til den gamle stad!

Vi snakker om dagene rundt 8. november. Hvis du er i byen og har lyst til å massere meg, spandere en øl på meg eller true med bank hvis jeg ikke kommer igjen snart, si gjerne fra!

Ingen kommentarer

Sengedag

Klart jeg har vært oppe av senga i dag. Flere ganger, faktisk! Jeg var oppe av senga i dag morges da jeg kom hjem, og dessuten sto jeg opp en halvtime i 12-tida en gang og stekte meg pannekaker med sideflesk. (En kort dag i senga må være lov etter ei slitsom uke.)

De siste dagene har jeg vært så supereffektiv at jeg ikke har hatt tid til å blogge en gang. Da er det travelt, da.

2 kommentarer

Hvor ble den av?

Og selv om det var en veldig hyggelig kveld, selv om man fikk kjempegod mat, selv om man lærte ting om hverandre som man ikke visste fra før av, selv om det var koselig, selv om man fikk snakket om både overfladiske og dype ting, selv om man ble lenger enn man egentlig hadde tenkt seg, selv om man absolutt kan kalle den vellykka,

så er kvelden offisielt ødelagt når man kommer hjem, ser seg i speilet for første gang på mange timer, og får øye på den største kvisa i historien. Jeg fikk flashback fra Trondheim sentrum etter midnatt når alle trafikklys blinker gult. Jeg mener, hadde jeg ikke bodd i Norge hadde jeg sikkert trodd at det var et fjell, et gult og forferdelig ekkelt fjell som absolutt ikke burde bestiges av grunner som er for grusomme til å tåle dagens lys. Mine minner fra kvelden er nå utelukkende basert på de ti første sekundene da jeg så meg i speilet klokka fire lørdag morgen.

Kjære mennesker, hvorfor var det ingen som sa noe?

10 kommentarer

Bloggurat