Kaffehistorien min

Presskanne

Presskanne

Jeg begynnte ganske sent å drikke kaffe. Jeg hadde egentlig lenge vurdert å begynne å drikke kaffe, for jeg syntes det virket som om alle andre på jobb var så mye mer våkne enn meg, og hadde en egen teori om at det måtte være kaffen som gjorde utslaget. Ikke så lenge etter disse tankene ble jeg tilbudt kaffe mens jeg var på sykkeltur og var ganske sliten. Jeg takket ja og syntes det smakte helt ok og jeg følte meg mye kvikkere. Og slik begynnte kaffe drikkingen.  Etter kort tid var det imidler tid ikke noen særlig effekt av kaffen lenger og teorien om at kolegaene var kvikkere p.g.a den blaffnet.

Den første form for kaffe jeg anskaffet meg var pulver kaffe. Med en kombinasjon av vannkoker var det en effektiv måte å lage kaffe på, og jeg syntes den smakte helt greit. Men vannkokeren ble etterhvert borte, og i håp om å få bedre kaffe fikk jeg meg en kaffetrakter. Kaffetrakteren er jo forsovidt rask og alt slik, men jeg ble aldri helt fornøyd med resultatet på kaffen. Det smakte litt brennt også måtte man ha så hårfin ballanse med vann og kaffe for å få den passe sterk. Så var jeg på besøk hos HP på lørdag, og han hadde laget en meget god kaffe på presskanne.  Jeg har jo smakt presskanne kaffe før, og alltid har den vært god, men det var tydligvis utslaget, for idag kjøpte jeg meg en presskanne jeg også (bildet). Og kaffen smakte meget godt, så intil videre er jeg veldig fornøyd.

4 kommentarer

om å drukne i en filmscene

Det er nesten så jeg har lyst til å rive ut de blodige innvollene mine og kunne oppleve å holde dem framfor meg, se dem i mine hender. Trykke inn hodeskallen og mose hjernebarken med mine bare fingre. Hive meg uttafor et stup og se bakken fare mot meg i 200km/t uten å vike blikket et millisekund.

Jeg så deUSYNLIGE på kino her om dagen, og sjeldent gjør en scene fra en film et så stort inntrykk. Da han satt der oppå galleriet og spilte kirkeorgel rett fra hjertet, rett fra levra, et voldsomt og vakkert musikalsk uttrykk, et eneste stort crescendo av følelser, et så fantastisk øyeblikk… Jeg har ikke ord. Hadde jeg ikke sett den sammen med folk i en kinosal hadde jeg sikkert begynt å grine. Og jeg griner ikke av filmer.

Og det river i meg, for jeg vet at hvis jeg bare bruker lang nok tid på det, så kan antakeligvis jeg også klare å spille på den måten, jeg har grunnlaget, om enn på piano, men det er de samme reglene som ligger i bunnen, og pianoet kan være like mektig på sin måte. Men det gjør jeg ikke. Jeg bruker ikke tid på det. Jeg har ikke tilgang, jeg har ikke instrumentet, jeg har ikke tid, jeg har ikke tålmodighet.

Jeg har bare følelsene. Og drømmen. Og minnet om den fantastiske scena som jeg for alltid kommer til å huske. Erik Poppe er tilgitt både for de siste sekundene og for å overlappe seg sjøl litt for mye. Bare gi meg den scena igjen. Så kan jeg dø lykkelig.

4 kommentarer

Bloggurat