kjære eventuelle lesere

Prosjektet er nå avsluttet og godkjent. Jeg vil påstå at det har vært gøy. Uansett. Takk for oss!

Én kommentar

SMSvada

I dette øyeblikk er det 1542 tekstmeldinger i innboksen på mobilen min. 1542. Det er ganske mye, syns jeg. Det er det høyeste antall jeg har hatt lagra noen gang.

Jeg vet ikke helt om jeg liker det, for om jeg mister mobilen min, så ligger det utrolig mye info åpent for finneren (altså vinneren). Alt fra spøker som kan feiltolkes til detaljer som ikke burde komme fram i offentligheten. Men jeg kan jo ikke begynne å slette ting nå; hvem vet hvilke grenser innboksen min har? Kan den nå 2000? 3000? 5000 meldinger?! 5000 er kanskje litt drøyt, men det kan jo hende? Man vet jo aldri? Så jeg sparer på meldingene mine. Jeg venter i spenning.

Små gleder!
(her skulle det ha stått en superglad smiley om jeg hadde vært en smileybruker)

Ingen kommentarer

ingen tvil: innleveringsfrist på oblig4 idag

lukten av fisk

Jeg håper ikke at det finnes noen universell regel for at man ikke kan steke sin allerede opptinte fisk på felleskjøkkenet når en av medboerne har hengt halvparten av klesvaska si til tørk to meter unna og den andre halvparten fem meter unna komfyren mens fisken tina på kjøkkenbenken?

Først mat, så moral.
-Bertolt Brecht

2 kommentarer

om å drukne i en filmscene

Det er nesten så jeg har lyst til å rive ut de blodige innvollene mine og kunne oppleve å holde dem framfor meg, se dem i mine hender. Trykke inn hodeskallen og mose hjernebarken med mine bare fingre. Hive meg uttafor et stup og se bakken fare mot meg i 200km/t uten å vike blikket et millisekund.

Jeg så deUSYNLIGE på kino her om dagen, og sjeldent gjør en scene fra en film et så stort inntrykk. Da han satt der oppå galleriet og spilte kirkeorgel rett fra hjertet, rett fra levra, et voldsomt og vakkert musikalsk uttrykk, et eneste stort crescendo av følelser, et så fantastisk øyeblikk… Jeg har ikke ord. Hadde jeg ikke sett den sammen med folk i en kinosal hadde jeg sikkert begynt å grine. Og jeg griner ikke av filmer.

Og det river i meg, for jeg vet at hvis jeg bare bruker lang nok tid på det, så kan antakeligvis jeg også klare å spille på den måten, jeg har grunnlaget, om enn på piano, men det er de samme reglene som ligger i bunnen, og pianoet kan være like mektig på sin måte. Men det gjør jeg ikke. Jeg bruker ikke tid på det. Jeg har ikke tilgang, jeg har ikke instrumentet, jeg har ikke tid, jeg har ikke tålmodighet.

Jeg har bare følelsene. Og drømmen. Og minnet om den fantastiske scena som jeg for alltid kommer til å huske. Erik Poppe er tilgitt både for de siste sekundene og for å overlappe seg sjøl litt for mye. Bare gi meg den scena igjen. Så kan jeg dø lykkelig.

4 kommentarer

Bloggurat