Når man ber om hjelp angående et problem man har, så forventer man ikke at man etterpå sitter igjen med større problemer. Men det gjør man altså. Sitter igjen med større problemer. Både det gamle problemet, og et nytt problem. Et nytt problem som absolutt er mye verre enn det forrige. Hurra. Føl min entusiasme.

*gir tid til å føle entusiasmen*

Cluet er da selvfølgelig å ta det hele med et stort smil, for uansett så dør man ikke av problemet, og hvis man alikavæl skulle dø av det, så er det sikkert bedre å dø med et smil om munnen. Kanskje med unntak av hvis man er så langt nede at man bare vil dø uansett. Selvfølgelig kunne det jo hende at man døde momentant idet problemet ble utløst, men da rakk man antakeligvis ikke å reflektere over saken, og smil/ikke-smil-teorien har ingen relevanse. Uansett, gjort er gjort, og man gidder ikke irritere seg over det. Det må da være forferdelig slitsomt å gå rundt og være sur/irritert/deprimert/tenke negativt hele tida? Kan man ikke heller se det komiske og ironiske i situasjonen?

Dessuten viste det seg senere at man klarte å fikse det første (lille) problemet på egenhånd. Victory! Man er kanskje ikke så lost som man noen ganger tror man er.