om å drukne i en filmscene

Det er nesten så jeg har lyst til å rive ut de blodige innvollene mine og kunne oppleve å holde dem framfor meg, se dem i mine hender. Trykke inn hodeskallen og mose hjernebarken med mine bare fingre. Hive meg uttafor et stup og se bakken fare mot meg i 200km/t uten å vike blikket et millisekund.

Jeg så deUSYNLIGE på kino her om dagen, og sjeldent gjør en scene fra en film et så stort inntrykk. Da han satt der oppå galleriet og spilte kirkeorgel rett fra hjertet, rett fra levra, et voldsomt og vakkert musikalsk uttrykk, et eneste stort crescendo av følelser, et så fantastisk øyeblikk… Jeg har ikke ord. Hadde jeg ikke sett den sammen med folk i en kinosal hadde jeg sikkert begynt å grine. Og jeg griner ikke av filmer.

Og det river i meg, for jeg vet at hvis jeg bare bruker lang nok tid på det, så kan antakeligvis jeg også klare å spille på den måten, jeg har grunnlaget, om enn på piano, men det er de samme reglene som ligger i bunnen, og pianoet kan være like mektig på sin måte. Men det gjør jeg ikke. Jeg bruker ikke tid på det. Jeg har ikke tilgang, jeg har ikke instrumentet, jeg har ikke tid, jeg har ikke tålmodighet.

Jeg har bare følelsene. Og drømmen. Og minnet om den fantastiske scena som jeg for alltid kommer til å huske. Erik Poppe er tilgitt både for de siste sekundene og for å overlappe seg sjøl litt for mye. Bare gi meg den scena igjen. Så kan jeg dø lykkelig.

4 kommentarer

Hvordan forberede seg til Halloween

Forrige lørdag var jeg helt overbevist om at det var allehelgensfeiring, og jeg er overbevist om at det på en eller annen måte var Kristin og Lisa sin skyld. (Min egen var det i alle fall ikke.)

Skyldspørsmål til side, jeg kledde meg i alle fall ut, prøvde ut forskjellige teknikker for at “blodet” skulle ligne mest mulig på blod (fasit: Først foundation, deretter grønn teatersminke, klin til med rød leppestift, tegn konturer med våt eyeliner og dekk over med en grønn ansiktsmaske som sprekker opp. Voila: Monstersår!) og løp ut døra for å rekke en bane da det slo meg: Det er ikke denne festen jeg skal kle meg ut til, dette er feil dag.

Aldri så gærent at det ikke er godt for noe: Nå er jeg i alle fall godt forberedt til neste helg.

Thomas har sminket seg som monster til Halloween.

De innerste lagene med monstersminke. Neseblodet er det mest virkelighetstro, ikke sant?

11 kommentarer

suppe er ikke mat

Da jeg var liten leste jeg et dikt om en feit gutt som ble satt på suppediett. Det vil si, dem prøvde å sette han på suppediett, men han nekta å spise suppa. Dette foregikk over flere dager, og til slutt var gutten tynn som en strek (bokstavelig talt, det var jo illustrasjoner i diktboka). Men fortsatt nekta han:

den suppen spiser ikke jeg!

Den sjuende dagen døde fyren.

Moralen er: spis suppa di! Og det er akkurat det jeg gjør, jeg spiser suppa mi. Selv om suppe ikke er mat. Silje kan spise så mye suppe på Frederikke som ho vil, men det er fortsatt ikke mat.

min lille og ikke akkurat luksuriøse suppemiddag

min lille og ikke akkurat luksuriøse suppemiddag

Men hva skal man gjøre da, når man sitter der uten mulighet til å tygge? Man spiser suppa si. Så jeg spiser suppa mi. Selv om jeg, når jeg var liten, var helt sikker på at moralen var noe sånt som dette: gi barna dine ordentlig mat, ellers dør dem!

9 kommentarer

Vondt øye

Jeg klarte å pirke meg i øyet tidligere i dag, jeg aner ikke hvordan det skjedde, men det skjedde uansett. Så etter noen minutter med tårer og svie finner jeg ut at jeg skal dokumentere det. Det er jo slik bloggere gjør.

4 kommentarer

Bloggurat