Søndag Kveld

Ahh deilig =) Skal ikke på jobb før torsdag og det er 2 uker til neste innlevering.

Husk å innstille klokkene deres folkens!

Sendte nettope en mail til OAS (studentsamskjipnaden for høyskolen i Oslo) bolig avdeling. Vi klaget når vi flyttet inn fordi det var så skittent og det var flere mangler plus ødelagte ting. Det tok ganske lang tid før vi faktisk fikk et rent leilighet men det fikk vi også kom det en mann som så på feilene og manglene… Han sa at han skulle ringe men det er jo et par måneder siden. Vi har funnet flere feil og har fremdeles ikke fått høre fra han, så vi klager igjen =/

Men men. Ohh, jo forresten! Det var snakk om å treffes hos meg denne gangen men Siri kunne ikke denne helgen. Hvordan passer det for dere helgen som kommer?

(kjæresten maser om mat stikker nå =P )

Én kommentar

siri og livet

Når man ber om hjelp angående et problem man har, så forventer man ikke at man etterpå sitter igjen med større problemer. Men det gjør man altså. Sitter igjen med større problemer. Både det gamle problemet, og et nytt problem. Et nytt problem som absolutt er mye verre enn det forrige. Hurra. Føl min entusiasme.

*gir tid til å føle entusiasmen*

Cluet er da selvfølgelig å ta det hele med et stort smil, for uansett så dør man ikke av problemet, og hvis man alikavæl skulle dø av det, så er det sikkert bedre å dø med et smil om munnen. Kanskje med unntak av hvis man er så langt nede at man bare vil dø uansett. Selvfølgelig kunne det jo hende at man døde momentant idet problemet ble utløst, men da rakk man antakeligvis ikke å reflektere over saken, og smil/ikke-smil-teorien har ingen relevanse. Uansett, gjort er gjort, og man gidder ikke irritere seg over det. Det må da være forferdelig slitsomt å gå rundt og være sur/irritert/deprimert/tenke negativt hele tida? Kan man ikke heller se det komiske og ironiske i situasjonen?

Dessuten viste det seg senere at man klarte å fikse det første (lille) problemet på egenhånd. Victory! Man er kanskje ikke så lost som man noen ganger tror man er.

3 kommentarer

studier og livet

“Samfunnsmessige og kulturelle perspektiver på digitale medier” heter det ene emnet jeg tar, og jeg leser om den digitaliserte verden, om internettets historie, om ARPANET og infrastruktur. Jeg leser om open source, om wikipedia og om hackerkulturer og innovatører. Jeg lærer om noder, om edb og kommunikasjonssamfunnet.

“Grunnkurs i objektorientert programmering” heter det andre emnet jeg tar, og jeg leser om java. Jeg lærer om arrayer, om løkker, om do-while og om if-else. Jeg skriver klasser og metoder, jeg deklarerer og kompilerer. Jeg programmerer de obligatoriske oppgavene, og jeg forstår hva det er jeg gjør.

“Hypermedier” heter det siste emnet jeg tar i år, og jeg lærer om hypertekst og om internett. Jeg leser om memex, om datamaskiner og om smarte mennesker. Jeg lærer om html, om xhtml, om xml, om css. Jeg skriver oppgaver på www, og jeg lager et bloggeprosjekt.

Og så går jeg hjem, får beskjed av windows om å oppdatere, oppdaterer, og mister nettilkoblinga. Om jeg får den til å funke igjen? Selvfølgelig ikke. Når skal jeg noen gang lære noe relevant? Og hvorfor studerer jeg det her i det hele tatt?

7 kommentarer

Hvor ble den av?

Og selv om det var en veldig hyggelig kveld, selv om man fikk kjempegod mat, selv om man lærte ting om hverandre som man ikke visste fra før av, selv om det var koselig, selv om man fikk snakket om både overfladiske og dype ting, selv om man ble lenger enn man egentlig hadde tenkt seg, selv om man absolutt kan kalle den vellykka,

så er kvelden offisielt ødelagt når man kommer hjem, ser seg i speilet for første gang på mange timer, og får øye på den største kvisa i historien. Jeg fikk flashback fra Trondheim sentrum etter midnatt når alle trafikklys blinker gult. Jeg mener, hadde jeg ikke bodd i Norge hadde jeg sikkert trodd at det var et fjell, et gult og forferdelig ekkelt fjell som absolutt ikke burde bestiges av grunner som er for grusomme til å tåle dagens lys. Mine minner fra kvelden er nå utelukkende basert på de ti første sekundene da jeg så meg i speilet klokka fire lørdag morgen.

Kjære mennesker, hvorfor var det ingen som sa noe?

10 kommentarer

my battery is running out

Expert sitt serviceverksted har nettopp brukt to og en halv uke på å finne ut at nei, denne strømadapteren skal dem ikke prøve å fikse på. Den skal dem ikke se på en gang, for å finne ut om jeg får en ny en. Den skal man jo sende rett til Packard Bell. Det tar nok noen uker til.

Tusen takk. Jeg utroper herved Expert til vinner i livets spill.

3 kommentarer

Bloggurat