om å drukne i en filmscene

Det er nesten så jeg har lyst til å rive ut de blodige innvollene mine og kunne oppleve å holde dem framfor meg, se dem i mine hender. Trykke inn hodeskallen og mose hjernebarken med mine bare fingre. Hive meg uttafor et stup og se bakken fare mot meg i 200km/t uten å vike blikket et millisekund.

Jeg så deUSYNLIGE på kino her om dagen, og sjeldent gjør en scene fra en film et så stort inntrykk. Da han satt der oppå galleriet og spilte kirkeorgel rett fra hjertet, rett fra levra, et voldsomt og vakkert musikalsk uttrykk, et eneste stort crescendo av følelser, et så fantastisk øyeblikk… Jeg har ikke ord. Hadde jeg ikke sett den sammen med folk i en kinosal hadde jeg sikkert begynt å grine. Og jeg griner ikke av filmer.

Og det river i meg, for jeg vet at hvis jeg bare bruker lang nok tid på det, så kan antakeligvis jeg også klare å spille på den måten, jeg har grunnlaget, om enn på piano, men det er de samme reglene som ligger i bunnen, og pianoet kan være like mektig på sin måte. Men det gjør jeg ikke. Jeg bruker ikke tid på det. Jeg har ikke tilgang, jeg har ikke instrumentet, jeg har ikke tid, jeg har ikke tålmodighet.

Jeg har bare følelsene. Og drømmen. Og minnet om den fantastiske scena som jeg for alltid kommer til å huske. Erik Poppe er tilgitt både for de siste sekundene og for å overlappe seg sjøl litt for mye. Bare gi meg den scena igjen. Så kan jeg dø lykkelig.

4 kommentarer

eksamen pågår

Så fint at man tar feil noen ganger.

Det viser seg nemlig at litt mer heavy greier funker fett som konsentrasjonsforsterker til eksamensskriving, vel og merke hvis lyden er så høy og omslutter deg såpass at alle andre tanker forsvinner og du kan fokusere på pensum istedet.

(det vil si, forsvinner til en viss grad, blogginnlegg klarer jo selvfølgelig å komme fram fra sine godt bevarte kriker)

2 kommentarer

Trøtt?

Det er veldig farlig og våkne våken nok til å klare å gjøre noe så avansert som å skru av begge vekkerklokkenen for å så tenke: “Nå skal jeg bare legge hodet ned på puten i fem minutter til”. Konsekvensen av slike tankeløse aktiviteter er fem minutter til å kaste i seg mat før man løper til bussen. Jeg virkelig hater å løpe til bussen. Egentlig har jeg sluttet å løpe til kollektivtransport men når man har obligatorisk på skolen er det en fordel å være til stede.

Nå begynner jeg å bli mer ved mine fulle fem. Dette kan oppsummeres litt med musikken. Dagen startet med Tori Amos. Tori Amos ble til Pink Floyd. Floyd ble til A Perfect Circle og nå har jeg endt opp med Tool. Det bør jeg klare å holde meg våken til.  Våken…Zzzzznork.

2 kommentarer

Nå er det snart jul

Siden det snart(?) er jul tenkte jeg å reklamere for verdens beste julecd, slik at dere kan bruke de neste to månedene på å spore den opp, hvilket er omtrent umulig. (hvis man ikke finner den nedlastbar selvfølgelig.)CD’en er en slags improvisasjon over gamle julsanger og er laget av Bugge Wesseltoft. “It’s Snowing On My Piano” heter den, og den anbefales til alle som liker piano, julesanger eller Bugge.

Forøvrig kan jeg og anbefale M83 for alle som liker litt sær rock. De blir ofte nevnt i samme åndedrag som Sigur Ros, mum, Mogwai og Four Tet hvis det er mer opplysende.

3 kommentarer

Apple lurer meg

Jeg ønsker meg en musikkspiller som bare virker. Spilleren min, en iPod ved navn Polymnia, er laget av Apple, og derfor har jeg brukt første halvdel av dagen på å kuke rundt i Windows-versjonen av iTunes.

Mens jeg er travelt opptatt med denne kukinga begynner Apple å installere ting på dataen min som jeg klart og tydelig har sagt nei til! Hva i helvete er det for kunderespekt? Se for deg denne situasjonen i butikken:

Kassedama spør om du vil ha en pose, men du takker høflig nei, for du har med bærenett og vil ikke skade miljøet. Kassedama, som er full av faen, putter deretter 10 poser oppi bærenettet ditt mens du ser en annen vei, og hun bretter dem opp først også, sånn at de tar mest mulig plass.

Det er vel ikke sånn man oppfører seg, er det vel?

20 kommentarer

Bloggurat