Siri er emo

Jeg husker en samtale vi hadde under lunsjen med Gunnar, HP og Siri. Hun hadde nettopp fått regulering og kunne knapt spise så vi måtte plage henne lit. Reguleringen var nok det vi spøkte mest om men det ble klart for oss at alle tre hadde en liten mistanke om at Siri var emo men siste innlegg jaget bort all tidligere tvil hos meg.

Jeg tolker som litt sært å ønske å rive ut sine blodige innvoller og oppleve å holde dem framfor seg, “se dem i mine hender. Trykke inn hodeskallen og mose hjernebarken med mine bare fingre. Hive meg uttafor et stup og se bakken fare mot meg i 200km/t uten å vike blikket et millisekund.”

Men det er greit Siri… Jeg har hatt mine depressive perioder selv (de var antakeligvis ikke like blodige) og jeg er her for deg. Ikke for den morbide delen men vi kan sikkert snakke om det. Piano klarer vi nok å skaffe deg, imens kan du sikkert øve på guitar heroes.

Glad i deg. Nyss, kos og klem!

2 kommentarer

om å drukne i en filmscene

Det er nesten så jeg har lyst til å rive ut de blodige innvollene mine og kunne oppleve å holde dem framfor meg, se dem i mine hender. Trykke inn hodeskallen og mose hjernebarken med mine bare fingre. Hive meg uttafor et stup og se bakken fare mot meg i 200km/t uten å vike blikket et millisekund.

Jeg så deUSYNLIGE på kino her om dagen, og sjeldent gjør en scene fra en film et så stort inntrykk. Da han satt der oppå galleriet og spilte kirkeorgel rett fra hjertet, rett fra levra, et voldsomt og vakkert musikalsk uttrykk, et eneste stort crescendo av følelser, et så fantastisk øyeblikk… Jeg har ikke ord. Hadde jeg ikke sett den sammen med folk i en kinosal hadde jeg sikkert begynt å grine. Og jeg griner ikke av filmer.

Og det river i meg, for jeg vet at hvis jeg bare bruker lang nok tid på det, så kan antakeligvis jeg også klare å spille på den måten, jeg har grunnlaget, om enn på piano, men det er de samme reglene som ligger i bunnen, og pianoet kan være like mektig på sin måte. Men det gjør jeg ikke. Jeg bruker ikke tid på det. Jeg har ikke tilgang, jeg har ikke instrumentet, jeg har ikke tid, jeg har ikke tålmodighet.

Jeg har bare følelsene. Og drømmen. Og minnet om den fantastiske scena som jeg for alltid kommer til å huske. Erik Poppe er tilgitt både for de siste sekundene og for å overlappe seg sjøl litt for mye. Bare gi meg den scena igjen. Så kan jeg dø lykkelig.

4 kommentarer

Bloggurat