SMSvada

I dette øyeblikk er det 1542 tekstmeldinger i innboksen på mobilen min. 1542. Det er ganske mye, syns jeg. Det er det høyeste antall jeg har hatt lagra noen gang.

Jeg vet ikke helt om jeg liker det, for om jeg mister mobilen min, så ligger det utrolig mye info åpent for finneren (altså vinneren). Alt fra spøker som kan feiltolkes til detaljer som ikke burde komme fram i offentligheten. Men jeg kan jo ikke begynne å slette ting nå; hvem vet hvilke grenser innboksen min har? Kan den nå 2000? 3000? 5000 meldinger?! 5000 er kanskje litt drøyt, men det kan jo hende? Man vet jo aldri? Så jeg sparer på meldingene mine. Jeg venter i spenning.

Små gleder!
(her skulle det ha stått en superglad smiley om jeg hadde vært en smileybruker)

Ingen kommentarer

Hva skal man skrive om?

Jeg er veldig i villrede om hva jeg skal skrive semesteroppgaven min i psykologi om. Skisse skal være levert i løpet av dagen og jeg kommer ikke på noe særlig god problemstilling. Det jeg har kokt sammen til nå er(sikkert for spes. interesserte):

”Forholdet mellom normative og deskriptive modeller for beslutninger og hvordan beslutningstakere avviker fra disse.”Som videre skal bli til en drøftning eller sammenligning av expected utility, subjective expected utility og prospect theory.

Beslutningspsykologi er ganske morsomt egentlig. Semesteroppgaver er derimot ikke særlig morsomt, og jeg føler at jeg har alt for mye å gjøre fra før.

Ingen kommentarer

siri og livet

Når man ber om hjelp angående et problem man har, så forventer man ikke at man etterpå sitter igjen med større problemer. Men det gjør man altså. Sitter igjen med større problemer. Både det gamle problemet, og et nytt problem. Et nytt problem som absolutt er mye verre enn det forrige. Hurra. Føl min entusiasme.

*gir tid til å føle entusiasmen*

Cluet er da selvfølgelig å ta det hele med et stort smil, for uansett så dør man ikke av problemet, og hvis man alikavæl skulle dø av det, så er det sikkert bedre å dø med et smil om munnen. Kanskje med unntak av hvis man er så langt nede at man bare vil dø uansett. Selvfølgelig kunne det jo hende at man døde momentant idet problemet ble utløst, men da rakk man antakeligvis ikke å reflektere over saken, og smil/ikke-smil-teorien har ingen relevanse. Uansett, gjort er gjort, og man gidder ikke irritere seg over det. Det må da være forferdelig slitsomt å gå rundt og være sur/irritert/deprimert/tenke negativt hele tida? Kan man ikke heller se det komiske og ironiske i situasjonen?

Dessuten viste det seg senere at man klarte å fikse det første (lille) problemet på egenhånd. Victory! Man er kanskje ikke så lost som man noen ganger tror man er.

3 kommentarer

my battery is running out

Expert sitt serviceverksted har nettopp brukt to og en halv uke på å finne ut at nei, denne strømadapteren skal dem ikke prøve å fikse på. Den skal dem ikke se på en gang, for å finne ut om jeg får en ny en. Den skal man jo sende rett til Packard Bell. Det tar nok noen uker til.

Tusen takk. Jeg utroper herved Expert til vinner i livets spill.

3 kommentarer

Bloggurat