Hvordan forberede seg til Halloween

Forrige lørdag var jeg helt overbevist om at det var allehelgensfeiring, og jeg er overbevist om at det på en eller annen måte var Kristin og Lisa sin skyld. (Min egen var det i alle fall ikke.)

Skyldspørsmål til side, jeg kledde meg i alle fall ut, prøvde ut forskjellige teknikker for at “blodet” skulle ligne mest mulig på blod (fasit: Først foundation, deretter grønn teatersminke, klin til med rød leppestift, tegn konturer med våt eyeliner og dekk over med en grønn ansiktsmaske som sprekker opp. Voila: Monstersår!) og løp ut døra for å rekke en bane da det slo meg: Det er ikke denne festen jeg skal kle meg ut til, dette er feil dag.

Aldri så gærent at det ikke er godt for noe: Nå er jeg i alle fall godt forberedt til neste helg.

Thomas har sminket seg som monster til Halloween.

De innerste lagene med monstersminke. Neseblodet er det mest virkelighetstro, ikke sant?

11 kommentarer

siri og livet

Når man ber om hjelp angående et problem man har, så forventer man ikke at man etterpå sitter igjen med større problemer. Men det gjør man altså. Sitter igjen med større problemer. Både det gamle problemet, og et nytt problem. Et nytt problem som absolutt er mye verre enn det forrige. Hurra. Føl min entusiasme.

*gir tid til å føle entusiasmen*

Cluet er da selvfølgelig å ta det hele med et stort smil, for uansett så dør man ikke av problemet, og hvis man alikavæl skulle dø av det, så er det sikkert bedre å dø med et smil om munnen. Kanskje med unntak av hvis man er så langt nede at man bare vil dø uansett. Selvfølgelig kunne det jo hende at man døde momentant idet problemet ble utløst, men da rakk man antakeligvis ikke å reflektere over saken, og smil/ikke-smil-teorien har ingen relevanse. Uansett, gjort er gjort, og man gidder ikke irritere seg over det. Det må da være forferdelig slitsomt å gå rundt og være sur/irritert/deprimert/tenke negativt hele tida? Kan man ikke heller se det komiske og ironiske i situasjonen?

Dessuten viste det seg senere at man klarte å fikse det første (lille) problemet på egenhånd. Victory! Man er kanskje ikke så lost som man noen ganger tror man er.

3 kommentarer

my battery is running out

Expert sitt serviceverksted har nettopp brukt to og en halv uke på å finne ut at nei, denne strømadapteren skal dem ikke prøve å fikse på. Den skal dem ikke se på en gang, for å finne ut om jeg får en ny en. Den skal man jo sende rett til Packard Bell. Det tar nok noen uker til.

Tusen takk. Jeg utroper herved Expert til vinner i livets spill.

3 kommentarer

Min nakne hemmelighet

Dere er de første jeg bekjenner meg til; inntil nå har dette vært en dypt bevoktet hemmelighet. Vi kan begynne med at jeg er veldig glad i sideflesk. Nå har det ført meg ut i uføret. Videre hører det også med til bakgrunnen for historien at jeg lever i komforten av at min kjøkkenkamerat hos Studentboligene har kjæreste i Gokk, og følgelig sover hos ham for det aller meste, som igjen betyr at jeg bor så å si aleine.

Konsekvensen av dette er at jeg har vent meg til å lage frokost naken. (SiO-hybler er etter min personlige erfaring verdens eneste boliger uten vindu på kjøkkenet.) Dette er den store hemmeligheten min. Eller, altså - jeg pleier å dra rundt meg et kjøkkenforkle, men jeg glemmer det av og til hvis jeg står opp i otta. Det gjorde jeg i dag. Nå nærmer vi oss poenget med stormskritt.

Når man står der med stekepanna i hånda og er heit aner man sjølsagt fred og ingen fare, men alle som har stekt sideflesk eller noe annet i fett før veit jo at fett som regel ikke har lyst til å forbli i panna. Knært, sa det da en boble sprakk og sendte avgårde en veldig liten og veldig varm dråpe av nøttebrunt sidefleskfett i fritt svev i en vilkårlig retning.

Denne retningen var sjølsagt nøyaktig den samme som man hadde kommet fram til hvis man var skipper på stekepanna og skulle ta ut strak kurs mot mitt utildekte kjønnsorgan. Nå har jeg lært meg å bruke forkle.

9 kommentarer

Bloggurat