Ha! Du trodde du hadde gjemt deg godt, hva?
Jeg veit hva du heter, men jeg veit ikke hvem du er. Du står oppført i skattelistene for 2006, men inntekt, formue og hvor du studerer er alt som fins om navnet ditt på nettet. Telefonnummeret ditt står på lappen, men det er et skjult nummer. Du har gjemt deg godt.
Hva har du å skjule? Jeg må innrømme at det frister litt å stjele førsteplassen i Google ved søk på navnet ditt. Det hadde ikke vært noe vanskelig å dra en Tone Brødstuen, liksom. Ikke med en positiv vinkling på posten, heller. Den pokkers moralen, altså. Den setter stadig stoppere for meg.
Jeg fikk i alle fall rett, da. Du er ei jente.
Kulinariske sjeldenheter fra jentenabomunn
Her om dagen fant jeg ut at jeg ikke hadde laga skikkelig mat på skikkelig lenge. Siden jeg er en handlingens mann, sto jeg snart med altfor mye indrefilet i handa og lurte på hvem jeg kunne spise den sammen med.
Vennene mine har visst reist på ferie, men Jentenabo kom meg til unnsetning til slutt. «Jeg kommer hjem ti på tolv,» sa hun. Det slo meg at det ville bli lovlig seint for den sultne magen min, men siden jeg virkelig ikke visste om noen andre som kunne hjelpe meg å bli kvitt det store, døde dyret, hadde jeg i grunnen ikke noe valg, og gikk med på å ha maten klar til hun skulle komme hjem.
Folk tror ikke jeg er noe flink på kjøkkenet, fordi jeg er der så sjelden. Sunnmøringen, f.eks., tror at jeg bruker en liten desiliter salt hver gang jeg skal lage pannekaker, fordi jeg lurte i henne noe som rett og slett ikke var spisbart en gang. (Dette var i mine unge og uansvarlige dager – som strengt tatt ikke er helt over ennå, men jeg er på vei.)
Andre har hengt seg opp i en tese jeg tester ut: To ting som er godt hver for seg, er godt sammen. Regler:
Disse avsporingene er sjølsagt bare detaljer; Jeg er flink til å lage mat, hvis jeg først virkelig vil. Nå ville jeg. Dessuten hadde jeg det møreste kjøttstykket ever, som blei behørig bruna og bakt, og jeg tente på et kubbelys klokka ti på tolv før jeg senka tennene i herligheten av en muskel. Det var som å trekke en varm kniv gjennom romtemperert Brelett.
Jentenabo blei også med på måltidet etterhvert, og her kommer poenget: Etter å ha tatt en bit av indrefileten, utbryter hun: «Å, så godt! Har du laga den fra bunnen?»
Neste gang skal jeg jaggu se etter ferdigposen.