Jeg har lyst til å begrave deg opp til halsen i sand, sånn at det eneste som er oppe i lufta er hodet ditt og ei hand. Så finner vi en venn som kan begrave meg også, også kan vi stå der i sanda og holde hverandre i hendene, bare du og jeg. Hadde ikke det vært fint?
Etterhvert hadde jeg nok sunget noen sanger, og du hadde syntes det var fint. I hvert fall i begynnelsen, helt til du begynte å irritere deg over at jeg aldri slutta å synge, og til slutt hadde jeg tatt hintet og latt være. Du hadde vært så sint på meg at du kunne slengt igjen ei dør, men du hadde jo ikke hatt noen dør, så da måtte vi blitt enige om at jeg var teit og at jeg skulle skjerpe meg i stedet. Du kunne hjulpet meg å skjerpe meg. Du er søtere enn sukkerlake når du senker brynene og skal være streng.
Hvis tidevannet kommer og tar deg, hvis flo og fjære sørger for å holde oss vekk fra hverandre, da møtes vi her i sanda. Du trenger aldri å bekymre deg, bare se bort i vannkanten; jeg skal vente her. Nedgravd. Kanskje noen kommer og snakker med meg av og til, så jeg slipper å være aleine hele tida, men jeg rikker meg ikke av flekken. Bare se etter sanda og ei solbrent hand.
Men hvis vi hadde vært flinke og begravd oss langt nok oppe på stranda – og det hadde vi nok, for vi pleier å være flinke sammen – da hadde vi nok stått der ei god stund. Og jeg hadde sikkert begynt å synge litt igjen, men du hadde sagt fra en gang til, og dette har vi snakka om før, jeg husker da det. Unnskyld. Det er vel på tide å bli voksen en gang. Jeg er ferdig med å synge nå, og jeg er best på skjerpings når vi er begravd sammen.
Det hadde sikkert kommet krabber og kløpet deg på nesa, men jeg skulle ha plystra, sånn at de kom og kløyp meg på nesa i stedet. Så skulle det ha flydd inn måker og spist krabbene til lunsj, og vi skulle stått der i sanda og holdt hverandre i hendene. Bare jeg og du.
Det er noe jeg ikke har fortalt deg, og jeg tenkte du skulle få lese det her, sånn for å understreke hvor hemmelig det er. (Du kan jo ikke få vite det nå, så jeg slipper ikke teksten ut gjennom tubene før om ei stund. Du kan få lese den når det hele er bittelitt på avstand.)
Den store schærsteposten
Den siste helga har Lea og jeg bytta Twitter-konto. Vi har også stilt inn Facebook-kontoene våre til å hente statusoppdateringer herfra. Flere hundre mennesker har hatt noe å lure på…
Hvorfor? Vel – det begynte med at vi posta overensstemmende statuser for å se hvor lang tid det ville ta før noen oppdaga noe muffens. Akkurat som vi hadde forventa, var det Virrvarr som var først ute, dog mye raskere enn vi hadde sett for oss (kudos!). Vi ville leke mer. Dessuten var vi til dels inspirerte av Iversen og Kristins bloggbytte i romjula 2006.
Det var bare det at vi ikke gikk spesielt inn for ikke å bli avslørt. Tvert imot benytta vi anledninga til å sparke hverandre hardt i skinnleggen med statusoppdateringer som fikk mødre og venner til å heve bekymra øyebryn. Derfor er det på tide å avslutte eksperimentet før det blir virkelig stygt. Vi er jo egentlig ikke så mye ute etter å ta knekken på hverandre som å ville deklamere for verdensveven og verden at
Thomas + Lea = sant
:)
Så nå kan dere enten være sjokkerte/overraska/himmelfalne/skuffa, eller overlegent erklære at dere hadde sett det komme for lenge sida. Hva veit vi? Uansett er dere pent nødt til å venne dere til tanken. ;)