Merket med: musikk

ABBA-medlemmet Björn Ulvaeus har ikke helt skjønt det. «Är det så förbannat besvärligt att betala för sig?» spør han på Newsmill, og blir sitert i VG.

Jeg er helt enig, jeg. Virkelig. At det skal være så utrolig vanskelig å betale for seg! Det har gått 15 år siden det kommersielle internettet slo gjennom, og enda veit jeg ikke hvor jeg kan kjøpe en sang jeg liker samtidig som jeg slipper DRM og annen drit. Jeg veit ikke om noen streamingtjenester som kan ta over for den gode, gamle videosjappa på hjørnet. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig. De såkalte kriminelle får det jo til?

80 % av VG-leserne laster ned filer, og disse vil enkelte bøtelegge. Henger det virkelig på greip at 8 av 10 nordmenn er kriminelle?

Når over halvparten av befolkningen bevisst går inn for å bryte loven, da er det loven det er noe gærent med, og ikke folket. Heldigvis er det jo sånn at det er de folkevalgte som bestemmer lovverket, så dette lukter lovendring lang vei. Kunnskapsministeren er alt på gli.

Det som har skjedd i praksis, i økonomiske termer, er at åndsverk har gått fra å være et privat (rivaliserende, ekskluderende – tenk blomsterpotte) til et kollektivt (ikke-rivaliserende, ikke-ekskluderende – tenk fyrtårn) gode. I gamle dager trykte man opp plater. Det kostet en hel del, og teknologien for det var ikke tilgjengelig for folk flest. Når man hadde kjøpt ei plate, kjøpte man et fysisk produkt, og naboen nøt ikke godt av det, for du hadde bare kjøpt ett eksemplar. I dag er virkeligheten annerledes. Det koster ikke forbrukerne ei krone å mangfoldiggjøre låtene de liker lenger. Dermed trenger vi heller ikke plateselskapene til å trykke opp platene for oss.

«Men hva med musikerne, da? De skal jo ha betalt for jobben sin!» tenker du kanskje. Omtrent 10-15 % av nordmenn tenker den tanken, og stopper der. Hvordan kan musikerne tjene penger hvis de ikke kan selge plater?

Klassisk økonomisk teori forteller oss at det blir produsert altfor lite av kollektive goder (tenk fyrtårn – og nå også musikk!) hvis disse legges ut for salg på helt vanlig måte. Hvilken kaptein vil vel betale fyrbøteren fyrvokteren for å lyse opp sjøen, hvis han kan ta sjansen på å være en gratispassasjer for alle de andre kapteinene som også må betale for lyset? Derfor, sier økonomien, skal vi gi det offentlige i oppgave å betale lønna til fyrbøterne fyrvokterne (og musikerne?).

«Kunstnerlønn! Æsj,» snøfter høyresida og stikker tunga enda litt lengre opp i rumpa til Adam Smith. «Vi må jo regulere dette i markedet!» Plateselskapene er helt enige, de liker markedet, de har tjent seg rike på markedet, men nå har det plutselig vendt seg mot dem, for musikk har blitt et kollektivt gode, og økonomene sier at det er umulig å tjene penger på å selge kollektive goder. Hva skal de gjøre nå? Omtrent her står debatten i dag.

Velkommen til verden, plateselskaper og filmindustri! Dere er nødt til å tenke alternativt! Da teorien om offentlige goder blei utforma på 1800-tallet en gang, viste det seg at fyrtårn i England ble drevet i det private markedet. Hvordan i all verden kunne det skje? Vel, fyrbøteren fyrvokteren tjente ikke lønna si fra kapteinene, men fra eieren av havna som lå i nærheten… Om han ikke fikk betalt, skrudde han bare av lykta, og skipene seilte forbi. I likhet med resten av dagens teknologibransje er plateselskapene nå nødt til å tenke seg om for å finne en inntektsmodell som funker.

(On a sidenote – en kompis av meg skrur sammen et operativsystem som har fått ganske mange brukere – noen som har noen idéer om hvordan han kan tjene penger på det?)

Noen som har lagt merke til at konsertbilletter har blitt dyrere i det siste, forresten? Jeg syns å huske at en billett til Roskilde Festival kostet 1050 norske kroner i 2004. I år koster det 2095 norske kroner. Kanskje du skal prøve å opptre litt mer igjen, Björn? Du ønsker deg passiv inntekt – er det så förbannat besvärligt å faktisk jobbe inn lønna?