Ganske hyggelig å kunne konstatere at jeg i god stil nå har 75 % kontroll på fremdriften.

Just: Jeg er skikkelig flink til å danse, altså.

Arbitrær jente: Iiik *dån*

Likevel er det kanskje ikke helt den veien jeg har lyst til å gå. Jeg jobba som telefonselger i to hele måneder, og det var på en måte nok.

En kompis av meg har et sleskt smil og øyne som får deg til å drømme deg av gårde til den store dobbeltsenga hjemme på herregården hans. (Mangt et offer har våkna på den trange hybelen hans av at de ikke får plass til å ligge to ved siden av hverandre i senga uten at den ene detter ut.) Denne fyren er egentlig en ganske trivelig kar, og det siste året har han lagt til seg en vane når vi drar ut på byen sammen: Han forteller fremmede venninnepar om at jeg er flink til å danse.

Kompis: Ser du kompisen min der borte? Han er rågod på dansegulvet, altså. Han har jobba som danselærer og alt mulig.

Arbitrær jente: Iiik *dån*

Dette hendelsesforløpet er helt klart litt greiere. Jeg slipper unna å måtte skryte av meg sjøl, som er det jeg liker aller dårligst med sjekking, men jeg slipper ikke unna skryten i seg sjøl. En del av meg liker å tro at jeg syns det er flaut å være flink.

Drømmesituasjonen er at alle skal vite at jeg er flink til å danse med en gang de ser meg. Da kunne de jentene som setter pris på sånt komme og snakke med meg på eget initiativ.

Arbitrær jente: Han der borte er visst en rev på å danse.

Annen arbitrær jente: Å? Skal vi gå bort og spørre om de vil?

Her trenger vi altså litt merkevarebygging på høyt nivå. Til dette formålet har jeg en plan:

Plan 1 for å bli pikenes Jens

1. Først skal jeg begynne å stave navnet mitt på en rar måte.
2. Deretter skal jeg få mange til å engasjere seg i å etablere ny virksomhet som underbygger profilen jeg ønsker å framheve.
3. ????
4. Profit!

Løselig ad punkt 2: Siden 2005 har jeg mange ganger gnåla til alle vennene mine om at når jeg blir stor skal jeg ha egen dansegruppe og at vi skal sette opp prosjektarbeidforestillinger, sånn som vi gjorde på videregående. Hele tida har det vært sagt at det skal skje snart, altså. I morgen eller noe.

Nå er det bare to dager igjen.

Vi har audition [Facebook|Underskog|Teater Neuf] på torsdag, møt opp hvis du er glad i å danse og liker å stå på scenen.

Ambisjonsnivået er akkurat passe lavt, og det blir halvobligatorisk brusdrikking etter treningene. (De har lettbrus hvis du er på slanker’n.)

Chateau Neuf er huset sitt, altså.

Episode 1: I tjueåra skal jeg velte meg i kvinnfolk og sprit halve døgnet, suge til meg nyttig kunnskap halve døgnet og sove halve døgnet. På denne måten skal jeg legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “livserfaring”, og samtidig legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “faglig dyktighet”.

Jeg velter meg i livserfaring. Foto: Miriam Cecilie Magnussen

Episode 2: Så, i tredveåra (eller aller helst litt før), skal jeg etablere meg. Blant alle kvinnfolka fra episode 1 skal det være ett og bare ett som skiller seg ut og lyser opp veien foran meg, mens alle de andre skal sitte hulkende igjen og lure på hvorfor jeg forsvant så fort og plutselig ut av livene deres. Jeg sikrer meg et hus med kort vei til skjærgården, kort vei til fjellet og kort vei til storbyen, og får meg en midlertidig drømmejobb på grunnlag av faglig dyktighet. Før jeg veit ordet av det slår et av hobbyprosjektene mine endelig gjennom og jeg er sjef i en mellomstor bedrift på en-to-tre, og så popper det ut en unge av drømmedama som plutselig er så stor at h*n kan føre en intellektuell samtale.

Episode 3: I førtiåra (eller aller helst litt før) er det er hardt arbeid å sitte på toppen, kan jeg fortelle, men jeg fikser det fordi jeg har en så utrolig fin familie som jeg har det gøy med på fritida, når jeg ikke jobber, når vi er ute og padler jorda rundt på ski mens vi røyker vannpipe, hopper i strikk og rir på løver, og det er store motorer og masse tyngdekraft og vi er dynamiske personligheter og realiserer oss sjøl.

Episode 4: I femtiåra (eller aller helst litt før) kan jeg bosse folk rundt. Nå er det ikke like hardt arbeid lenger, og jeg kan bruke enda mer tid sammen med familien, som nå er ensbetydende med drømmekona fordi arvtagerne har forlatt redet for lenge siden. Vi feirer gullplatinadiamantbryllup og har etterhvert blitt grådig flinke på å skille mellom dårlig og god champagne. Dessuten har jeg alltid en god historie på lager, siden jeg har så mye livserfaring.

Episode 5: Helt lik som episode 4. Jeg blir aldri gammel, men jeg får barnebarn. Det er så hyggelig med sånne andrederiverte.

Status hittil: Vi har kommet et lite stykke ut i episode 1. Jeg velter meg i sprit og sover halve døgnet, det er bare kvinnfolka og kunnskapen som mangler. 50 % perfekt, med andre ord. Dette går veien!