Sjokolade, sjekking og studier i skjønn forening

Neida, jeg er ikke spesielt bitter for at tusener av unger bruker kvelden på godterier mens jeg låser meg inne på hybelen, ligger i senga hele dagen og og leser til eksamen.

Jeg er heller ikke spesielt bitter for at Just sjekker opp Kristin, Joddo sjekker opp madeleine og Joakim sjekker opp May Irene mens jeg låser meg inne på hybelen, ligger i senga hele dagen og leser til eksamen.

Grunnen til at jeg har brukt et kvart tusen kroner på kokekakao, posekakao, sjokoladekjeks, sjokoladeplater, sjokolademelk og enda flere sjokoladekjeks, sjokoladecookies og bruninger – for ikke å glemme sjokoladeis – er simpelthen at sjokolade er innmari godt – og kanskje litt ekstra godt når man ligger innelåst på hybelen og leser til eksamen.

Finnes det en verre skjebne?

Men satan, noe så jævlig intreffer ikke hvert eneste tiår! Er det karma, eller lumsk skjebne? Helvetepåjord og dødogpine, shitmandude og fandens oldemor! Den fordømrade jævelskapen vil ingen ende ta.

En skulle nesten tro at det er Illuminati eller CIA som står bak. Når jeg tenker meg om, er det jo åpenbart at det er sånn det henger sammen. Det er CIA.

Det er gråvær, og jeg er tom for kakaopulver! Butikken er så laangt unna!

Kakao! Nå!

Te-narkoman, eller Mad World, om du vil

Det er sjukt hvor sjuke folk er i dag. Jeg kjenner eller har vært borti altfor mange folk med spiseforstyrrelser, depresjoner, angst og andre sinnslidelser i forhold til hva jeg skulle forvente var normalt.

Jeg tror jeg er i ferd med å bli voksen når jeg tar meg i å innse at de må være flere enn jeg tror, men at jeg ikke kjenner de andre godt nok til å vite om problemene deres. Det finnes så mange sjølmordskandidater. Hvor er alle de normale menneskene?

Folk jeg kjenner tar piller for alt mulig. Et par tar piller for å sovne. Andre tar piller for å våkne. Enda andre tar piller for å bli glade.

Min siste kjæreste løste alle mine pilleproblemer. Jeg hadde ikke behov for disse pillene, for jeg fikk kos på ryggen. Kos på ryggen når jeg trengte å sove, når jeg trengte å våkne og når jeg trengte å bli glad.

I det siste har jeg gått over til te. Grønn om morgenen før frokost, skogsbær midt på dagen og kamomille til kvelds. Det funker, om enn svakt.

Jeg foretrekker kos på ryggen.

Graver meg dypere

Vær stille, ingenting kommer så lett som hun. Inntil videre har jeg kjærlighet nok for oss begge. Savn nok for en hel hær.

Jeg graver et hull, og veggene kryper nærmere. Noen introduserte henne for et operativsystem optimert for multi-tasking. Hun ble altfor god på det. Multi-tasking, altså. Kom og finn meg.

Mandagsmorgenhimmelen er ikke blå, men grå, og jeg er fremdeles i svart. Ingen steder er der hvor jeg vil være, hvis hun ikke vil ha meg tilbake. Hun har på seg en nattkjole på den andre siden av byen.

Hver dag er et såret dyr som sleper seg forbi.

Men en og en er fremdeles to. Vi var ment å skulle være sammen, jeg veit det. Vi er fremdeles ment for hverandre. Jeg veit det.

Off record

De beste delene av en samtale er off record.

De nest beste delene er ikke uttalt. Som for eksempel når jeg har på meg sokkene hennes som jeg skamløst har stjålet fordi jeg ikke kan gi slipp (ja, jeg er sjuk i hodet og en stalker av dimensjoner, bli ferdig med det!), og jeg møter henne og finner ut ved en tilfeldighet at hun har på seg sokker som en gang var mine.

Men det er de beste delene som gjør at jeg smiler.

Det gjelder å sloss mot verden sammen, i stedet for å sloss mot verden aleine hver for seg. Ikke sant, Raude? Demonene forsvinner ikke av seg sjøl. D’e itjnå som kjem tå sæ’ sjøl.

Som man roper i skogen får man svar

«Gimme hope, Joanna!» ropte jeg.

Alt sammen er gjort. Jeg har sagt at jeg er en følelsesmessig jojo. Deilig å slutte dagen på toppen i stedet for på bunnen, som jeg gjorde i går. I dag har jeg klart å heve meg over ganske mye. Og nå skal jeg senke meg ned i den store, fluffy, gode dyna og drømme om noen som skal drømme om meg. Drømmeland er et fint sted. Byen er nesten myk i natt, ingen kan slå seg nå.

Jeg fikk akkurat det jeg ba om. God natt!

Gratulerer med dagen, May Irene

May Irene har bursdag i dag. Idét hun våkner opp, våkner hun opp til en armkrok som ikke er min.

May Irene har et vakkert sinn. Hun er verdens vakreste, både utapå og inni.

May Irene ligger i en armkrok som er noen andre sin, av den enkle grunn at jeg ikke tilbød min egen først.

Klokka på veggen har stoppa, den viser tretten minutter og femten sekunder på ni. Den har vist det lenge, og tida har stått stille enda lengre.

Varmeovnen har nettopp blitt vekka opp fra sommerdvalen. Termostaten viser 18 grader. Jeg skrur opp til 26, for jeg trenger varmen. Jeg har aldri vært så kald på tærne som nå.

Gratulerer med dagen.

Kattfesk

Mandag var en merkedag. Hun spiste fisken denne gangen. Kanskje forskjellen var at det ikke var jeg som hadde kokt den. Kanskje forskjellen var at den ikke var kokt i det hele tatt. Det smakte sånn som kattfesk lukter.

Jepp, nå har jeg også smakt sushi.

Jeg også har spist sushi. Jeg også har spist sushi. Det betyr at jeg også er trendy. Det betyr at jeg passer inn med de andre barna som henger i storbyen, det betyr at jeg følger med, det betyr at jeg kan kle de nattsvarte klærne og det bekmørke håret, jeg har blitt trendy, det er like før jeg kjøper en mac, for jeg er så sinnsykt kul at det ryker av meg (ikke at jeg egentlig har råd, men faen heller, den ser jo så lekker ut), og jeg sto opp før klokka seks i dag morges for å gå på jobb, for jeg må ha penger baby, en haug med penger, cash til å kjøpe shiny ting som er minimalistisk utforma og er laga av børsta metall, for plastikk ser så gammeldags ut, og se på meg nå, utslitt før klokka er tre, men hippere enn en flodhest, jeg må vel snart ut og kjøpe en dobbel latte før jeg svimer av.

Jeg har blitt kul, og jeg er dødssøt fra før. Etter all sannsynlighet kommer jeg til å vasse i Lykkens Grotte så snart jeg kommer ned fra egotrippen, ser svart på verden og lar det gå ut over meg sjøl og omgivelsene mine.

Fine mandagen.