Jeg hadde rent glemt hvor tungt det var. En gang for lenge siden var jeg i verdensklasse. Jeg kan si det nå, uten å være redd for janteloven lenger. En gang var det få som var flinkere.
Nå liggesitter jeg her og er sliten – jeg klarer ikke en gang å løfte ei flaske til munnen, så støl er jeg. Etter bare to korte dager med trening. Det er noe med kombinasjonen av å gripe og å løfte samtidig som blir helt umulig. Heia sugerør.
I slutten av september skal jeg opptre igjen. Om ikke i verdensklasse denne gangen, skal det i alle fall bli mer enn gjennomsnittlig OK. Fullsatte tribuner, våte seter og kanskje til og med litt blitzregn. Skal bli bra. Dessuten skal det gå an å leve litt ved siden av arrangementet denne gangen.
Jeg gleder meg.
[bloggrevyen]
9 Comments
Jeg feiger ut. Du er for smart for meg.
Au.
Au? Du er det. Jeg leste cv’en din, og begynte nærmest å grine.
Jeg har følt at jeg går i barnehagen etter det. At jeg sitter i sandkassa med spaden min og lager risengrynsgrøt av all sanden.
Haha. Godt å høre at jeg har fått noe igjen fra de styremøtene i 2003 :-)
Det er jo som jeg sa: Mye vann renner i havet på seks år. Men ikke fortvil, alder er bare en størrelse, forskjell i alder er kun en delta og det må være lov å mobbe deg for at du er liten :p
Høres bra ut! :)
Du mobber ikke meg for at jeg er liten.
Jeg mobber deg for at du er stor.
Større, vel og merke.
Nå har du fått massasje, så nå får du slutte å klage!
Lykke til :)
@John Doe – Å jada! Å opptre for stort publikum er skikkelig, skikkelig kult.
@Feil – Kjør på :)
@Erlend – Begynner å komme seg nå, faktisk! Posten blei også publisert litt forsinka…
@emelie – Takk! Men det har ingenting å gjøre med flaks…
One Trackback
[...] jeg går i tresko og plukker tulipaner holder det visst ikke å sitte ved siden av ei magedanserinne for å overbevise meg om at jeg er [...]