Min verden har falt i grus. Jeg har blitt en av *dem*. De som absolutt ikke kan oppføre seg normalt høflig i det offentlige rom. Jeg har falt ned til et nivå som burde vært forbeholdt fjorten år gamle jenter med rosa klær som bærer hunder på størrelse med små katter. Jeg er en slem, slem gutt.

Det verste av alt var følelsen som slo meg etter at den ironiske kommentaren boret seg vei gjennom iPod-ørepluggene mine: “Du er visst en gentleman, du.” Jeg blei flau og prøvde å beklage meg, men vi visste begge at det var for seint. Jeg visste hva som kom, for jeg har hatt lyst til å si det så mange ganger sjøl. Synapsene mine stivna i forsøket på å komme på noe å si som kunne redde situasjonen. Tida gikk i sakte film, og så endelig kom det: “Dagens ungdom. Hrmpf!”

Ti sekunder tidligere hadde bussen stoppet rett foran meg. Vanligvis er dette noe som ikke skjer i det hele tatt, jeg havner alltid bakerst i køen, og irriterer meg over de som står lengst fram og ikke slipper folk ut før de går på sjøl. Flaksen var på min side. Ved siden av meg står det derimot en eldre dame. Idét bussdøra avslørte sitt indre skotta jeg meg over skuldra og vurderte situasjonen dithen at dersom jeg bare gikk rett inn, ville damen måtte sloss med en hærskare av femtenårige vestkantgutter med tanke kun for det trendy håret sitt for å i det hele tatt komme inn på bussen før sjåføren ytra sitt magiske: “Sorry. Nå er det fullt.” – og kjørte videre.

Det var åpenbart hva jeg var nødt til å gjøre. Sikker på egne vurderinger tok jeg et halvt skritt bakover til høyre, og den eldre damen så overraska på meg da hun oppdaga at det var klar bane rett inn på bussen. Bak henne fikk jeg øye på nok en eldre dame, og jeg sto sjølsagt stille og slapp respektfullt disse gamle menneskene foran meg.

Så skjer det. Det har danna seg en kanal. Med det mener jeg en kanal av mennesker som beveger seg gjennom en stillestående horde av andre mennesker, en kanal av typen man kan bruke til å komme seg fort fram, og i dette tilfellet rett inn på bussen. Man går bare rett bak den som alt er i bevegelse. Bak eldre dame #2 har det begynt. De står på en lang rekke og vil bevege seg forbi meg. Først en dame som syns hun er gammel og tror hun har rettigheter, men egentlig ikke har fylt førti engang. Hun står der med en liten tursekk på og ser sprekere ut enn min kjære mamma, og min kjære mamma er absolutt ikke gammel, men har nettopp fylt førti og jobber på ungdomsskole. Å jobbe på ungdomsskole må være et godt substitutt for daglige økter med tunge manualer. Ikke i form av at man blir fysisk sterk, men i form av at man holder seg sprek. Bak det spreke kvinnemennesket med ryggsekk som godt kunne vært på vei til marka for å unngå at midtlivskrisa skulle bli en stor overgang om noen år, samla femtenåringene seg. Jeg kom til å havne bakerst i køen.

Sånn kunne det ikke ende. Jeg tok en rask og riktig vurdering og gikk det halve skrittet forover og til venstre som skulle til for at jeg kom inn i kanalen igjen etter eldre dame #1 og eldre dame #2. Det ekle kvinnemennesket som nærma seg førti og trodde hun hadde levd lenge nok til å opparbeide seg samme rettigheter som de skrøpelige damene foran seg møtte en vegg av hullete studentfrakk som burde vært bytta ut i fjor. Jeg hadde gått opp trinnet til bussen da popmusikken i ørene mine blei avbrutt av kommentaren som forandra hele dagen min.

“Du er visst en gentleman, du.” Jeg snudde meg halvt for å avlevere en rask kommentar om at når hun ble gammel, skulle jeg gjøre mye rart hvis jeg møtte henne på gata, men at hun ikke fikk gå foran meg bare fordi hun var et kvinnemenneske. Jeg skulle takke henne for at hun var slik en gentlewoman og slapp herrene først. Blikkene våre møttes, og jeg så inn i et slitent ansikt. Øynene fortalte historier fra krigen.

Hvor er det hullet i bakken når man trenger det?