Det er godt å vite at jeg fremdeles har draget på 40 år gamle lesber. Det er godt å vite at jeg kan be pianomannen om musikk jeg liker, hvorpå han kan svare “I’d love to, but I’d be lynched!” og spørre meg “Are you a musician?”.

Det er godt å vite at jentene spør kompisene mine om hva jeg heter mens jeg trekker luft eller står i barkø. Det er godt å vite at jeg kan bli spandert øl på når jeg er blakk. Det er godt å kunne bli kalt “hattemannen”. Det er godt å kunne synge gode sanger og gå lange omveier på vei hjem.

Så hvorfor skulle jeg klage?