Det kriminelle mestergeniet tok kontakt gjennom en stor nettverksportal. Hattemannen ble umiddelbart grepet av lyst til å gjøre noe stort. Cellen var beredt selv uten ham, alt var klappet og klart. Det eneste han egentlig trengte å gjøre var å sørge for at rommet ble fylt av en søt duft. Fristelsen ble for stor. Belønningen for høy. En slik mulighet kunne rett og slett ikke tillates å passere forbi.

Dagen etter hadde konspiratørene pakket alt de trengte i anonyme pappkasser før de ankom møtestedet i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. En diskret entré ble besørget av muldvarpen. De hadde dårlig tid; det var mye som skulle gjøres. Tapeten skulle rigges. Bokhyllene finkjemmes. Hver justering av inventaret måtte ses opp mot en vurdering av hvor mye som kunne bli gjort i det skjulte. Teknikeren var sistemann på stedet, og la siste hånd på verket ved å sørge for bildedokumentasjon av aksjonen.

I alle mulige tolkninger var installeringen en vellykket operasjon. Ingenting ble oppdaget. Retretten til utkikksposten kunne tas med ro, og uten frykt for at noen skulle snuble over noe mistenksomt. Cellen hadde etterlatt seg en overhengende brannfare i form av åpen ild, men liten brann har som kjent aldri veltet stor tue, som mannen sa til kjerringa da hun kjøpte skurtresker. Ventetiden kunne begynne.

Spaningsarbeid hadde ikke vært det samme uten ballonger. Tiden fløy. Og gikk. Og holdt på å stanse opp. Teknikeren uttrykte en viss bekymring for at tiden ville strekke seg for langt for utstyret, men akkurat idét han hadde tatt på seg sin eminente hettejakkeforkledning og sto klar til å løpe over gårdsplassen – med en GSM-linje i hvert øre som nødsamband med spaningsposten og muldvarpen – for å spole tilbake filmen i kameraet, huket storfisken seg på kroken. Offeret var på vei inn døra.

Andre versjoner av historien fortelles av Iversen og Storrusten.