Tre kanter har mitt liv. Og hvis det har tre kanter, så har det tre sider også. Her er de, alle de tre sidene av livet mitt.

Den ene siden fant jeg på TV: «Life’s a bitch, and then you die.» Det kjennes sånn av og til. Hodet søker mot bakken i stedet for å se oppover mot skyene. Den skal være sterk i nakken som kjenslelaus skal bli. Jeg har bare plukka ut svarte klær i Hennes&Mauritz-katalogen for i høst, det kan ikke være et godt tegn. (Heldigvis blei de bare plukka for å bli sett på to ganger. Man kan da ikke bruke penger på å faktisk kjøpe klær eller andre materielle ting.)

Slike mørke tider får innimellom pauser hvor det i stedet er Australia-tider. I en eks-svigeronkels bursdagsselskap fant jeg meg en bloke som kunne fortelle meg hvordan alt henger sammen på den andre sida av jorda: «Life’s a beach, and then you dive.» Bare å slippe seg løs, altså. La vinden blåse deg rundt, også ordner det seg hvis du bare veit hvor gaffateipen er. I sånne perioder virker det som om det er tett mellom fjelltoppene, og alt som er gærent forsvinner enten på magisk vis eller fordi vi finner en løsning. Lars har sagt at jeg er løsningsorientert. Det må ha vært i en australsk periode.

En siste synsvinkel på livet fikk jeg overlevert fra en av favorittprestene mine. Han er eldre enn meg, så oddsen taler for at han har skjønt mer om tilværelsen enn det jeg har. Det er ikke så ille, dette vi kaller ‘livet’, mente han. Eller, ille er det, men ikke verst. Det verste er ikke over ennå, jeg har nok noen år igjen før det ikke kan bli verre, det går nok nedover ei stund til. Dere skjønner, kjære lesere, at «Life’s a bitch, and then you marry one!»