Dette handler om meg. Det er midt på natta, og det kommer til et punkt.

Tåre på brannen av en tilståelse
Fryktløs på pusten min

I 3 måneder har jeg ikke gjort noe fornuftig, jeg har bare surra rundt uten å jobbe, jeg har brukt alle pengene mine og blitt blakk, jeg har ikke avlagt studiepoengene mine, jeg har forsømt pliktene mine, jeg har ikke vært meg sjøl. Jeg har flytta hjemmefra og til meg sjøl, et sted hvor jeg er bare meg, alene, uten alt som hører hjemme hos meg.

I 3 måneder har jeg forfalt og blitt en skygge av meg sjøl, jeg har ikke dansa til fine sanger eller gått inn for noe hundre prosent (gjør det nå, ikke vent). Jeg har latt meg drive avgårde med vinden, vinden har blåst meg rundt og jeg har truffet noen nye folk, venner som i varierende grad har fått eller jeg har gitt muligheten til å stille opp ennå, men som jeg uansett tror ville gjort det hvis det trengtes.

I 3 måneder har jeg drukket øl og vært mucho macho, montert litt kinomaskiner og snekra litt i det små på ei hagestue i stedet for å tjene penger og skaffe meg arbeidserfaring, i stedet for å gjøre ferdig noen av prosjektene mine, i stedet for å bade og spille volleyball, i stedet for å være tilstede og gjøre en innsats for meg sjøl og alt som betyr noe for meg har jeg rømt og utsatt alt sammen.

Det er greit med litt ferie, men det kommer til et punkt.

Det kommer til et punkt hvor man ikke kan grave seg ned lenger. Det kommer til et punkt hvor man ikke kan grave seg lenger ned. Jeg håper og tror det punktet kommer nå, etter 3 måneders fravær. I’m back, baby.

Ikke at jeg har det bra igjen, helt plutselig, ved å knipse på fingrene, men at jeg i det hele tatt har det. Hei, her er jeg igjen.