Det var ikke den første gangen hun lå i sengen min, men det var lenge siden sist nå. Kjæresten hennes var et annet sted, og jeg var i nærheten. Hun hadde savnet meg, og jeg hadde savnet henne. Vi så på hverandre og smilte. Dette var det bare vi to som visste om. Denne kvelden var det oss to mot verden. Vi visste begge to at verden kom til å vinne, men også at det var greit at vi tapte så lenge vi spilte på samme lag.

Hun trykket ansiktet ned mot madrassen og ga fra seg et halvkvalt stønn idet jeg tok litt ekstra hardt i, et slikt stønn som ikke er meningen skal komme, men som slipper ut før man skjønner at det er på vei, et nytelsens stønn som ga inntrykk av at jeg hadde trykket på de rette knappene. Rumpa hennes var like god som forrige gang og hver gang før, myk og fast på samme tid, og jeg var full av henne på fingrene.

-Jeg tror kanskje jeg har sikla på lakenet ditt, unnskyldte hun seg blygt, selv om vi begge visste at det ikke gjorde noenting. Hun snakker bredt, med a-endinger både her og der. Etterpå tok hun sakene sine og gikk, og jeg savnet henne igjen, slik hun savnet meg. Jeg lurer på hva hun egentlig gjør med den kjæresten.