Kvinner, både jenter og damer, har det i kjeften. De syter og bærer seg over mye rart. En av yndlingsproblemene det sytes over er hvor fælt det er å navigere seg rundt på sko med høye hæler.

Wikipedia sier om høyhælte sko:

Høyhælte sko gir en høyreist figur, et framskutt bekkenparti og stor belastning på tærne. Slike damesko, særlig spisse og med overdrevne stiletthæler, er, sammen med nylonstrømper, blitt et symbol for «velkledd, sensuell kvinnelighet» i populærkulturen. På 1600- og 1700-tallet hadde også menn høyhælte sko.

På lørdag var jeg på fest for å feire Jannickes inntreden i de voksnes rekker (som vi alle veit blir vi alle voksne på nytt hver gang vi når en alder som en gang har tjent som myndighetsalder). I den forbindelse var det flere høyhælte sko ute og ble gått på. Klagenivået var bemerkelsesverdig lavt, men likevel var det enkelte som valgte å ta av seg skoene med høye hæler i løpet av kvelden.

Nysgjerrig som jeg er måtte jeg sjølsagt finne ut hva som var greia. Kunne virkelig endelig-er-jeg-også-høy-fottøy være så ille som vi blir fortalt? Sikker på min seksualitet bestemte jeg meg for å prøve skoene på. De utvalgte skoene var svarte, omtrent 13-14 centimeter høye og med en middels tykk stiletthæl. Advarsel: Testen ble utført under påvirkning av alkohol.

Første utfordring var åpenbart å få de fem-seks nummer for store føttene på plass i selve skoene, noe som gikk overraskende greit. Siden føttene mine er forholdsvis smale fikk tådelen av foten omsider plass. Pent dametøy er som kjent lite dametøy, og det gjelder visst også sko. Hælkappen var ikke noe problem å få på plass, for den var totalt fraværende, den eksisterte faktisk ikke. (Stillinga etter første runde: Thomas – 1, damesko – 0)

Andre utfordring var å finne balansen på skoen. Noen vil kanskje argumentere for at jeg har juksa litt, siden jeg har dansa ballett i flere år, og dermed har oppholdt meg mer enn gjennomsnittlig mye på “halvtå”. Sjøl vil jeg kontre med at stiletthæler høye hæler ikke på noen måte har vært påtenkt gjennom alle disse ballettårene, og at dansinga derfor ikke kan ses på som stilettrening høydetrening. I alle tilfeller oppleves det å finne balansen på stiletthæler høye hæler som enklere å mestre enn å finne balansen på egne tær. (Stillinga etter andre runde: Thomas – 2, damesko – 0)

Tredje utfordring var å gå. Da jeg klaga litt over at jeg ikke hadde merka noe til forferdelighetene som skoene skulle påføre meg, blei jeg gjort oppmerksom på at jeg bare sto der. Det blei visst ikke ille før jeg begynte å bevege på meg, blei jeg fortalt. De første testskrittene ble utført med en noe sær knekk i det kneet som vekta lå på, men utover kvelden gikk dette litt over av seg sjøl. Underlaget det ble gått på besto for det meste av parkett, noe som må betegnes som lav vanskelighetsgrad, men til tider ble det også gått på en veranda av tre med små gliper mellom plankene. Forskjellen i vanskelighetsgrad ble opplevd som svært liten. En grundigere test hadde naturligvis også inneholdt et element av brostein. Allerede etter et par minutter med høye sko på beina kjentes det mer naturlig å gå. Tredje utfordring var altså ingen stor kneik å komme over. (Stillinga etter tredje runde: Thomas – 3, damesko – 0)

Fjerde utfordring var å finne den riktige hoftevrikken – du veit, den som gjør jenterumper ekstra iøynefallende når de er stabla ti-femten centimeter høyere opp enn vanlig. Forhåpentligvis vil noen av de andre festdeltakerne komme med noen utfyllende kommentarer angående denne utfordringen i kommentarfeltet. (Eventuelle poeng fra fjerde runde gis fra kommentarfeltet.)

Fjerde utfordring kom fra ei av jentene som protesterte på hvor lett jeg hadde fiksa biffen hittil. “Hva om du må skynde deg for å rekke bussen?” Jeg skulle løpe. Som sagt, så gjort. Et par kjappe runder fra vegg til vegg (stua hjemme hos foreldrene til Jannicke er ganske romslig, altså) ble møtt med applaus fra tilskuerbenken, folk dro fram kameraer og ropte på encore. Jeg kunne nok kommet meg raskere fram uten sko, og jeg skal innrømme at jeg det nok så litt mer trippende enn løpende ut, men det gikk fortere enn vanlig gangfart. Balansen var også på plass. Stillinga etter femte runde: Thomas – 4, damesko – 0)

Og til slutt det egentlige formålet med hele testen: Hadde jeg blitt sliten i beina? Svaret er nei. Testen varte riktignok ikke lenger enn en times tid, men det var også første gang jeg hadde stiletter høye hæler under beina. (Foreløpig sluttscore: Thomas – 5, damesko – 0)

Konklusjon: Jenter klager over ting som ikke er verdt å klage over. Sannsynligvis er dette for å få ekstra oppmerksomhet fra oss gutter. Dersom denne siste antagelsen er korrekt, er jenter sleipe dyr.