Jeg har dansa i 9 år. I løpet av den tida har jeg vært innom de aller fleste dansestiler man ikke konkurrerer i. Blant disse kan nevnes klassisk ballett, moderne dans (allment kjent som moderne ballett), jazzdans (også kalt jazzballett), street dance, breaking, locking, step, salsa, swing, you name it? På det verste (eller var dét i Rio?) trente jeg 20 timer i uka ved siden av skolen.

I dag var jeg på min første street jazz-klasse dette semesteret. Treninga begynte egentlig forrige uke, men da var jeg på hyttetur. Når man trener dans, er det gjerne sånn at det man lærer den ene uka er en fortsettelse av det man lærte uka før. Den kneika tenkte jeg at jeg skulle ordne på en grei måte.

Ingenting gikk som det skulle. Jeg så på instruktøren og skjønte alt hun gjorde, men det gikk ikke opp i det hele tatt når hun satte på musikken. Etter klassen sto jeg i kø for å drikke vann, og en av de andre stilte meg et helt legitimt spørsmål; det var ikke et glimt av ironi i stemmen hennes, hun spurte av oppriktig nysgjerrighet:

“Har du dansa noe før, eller?”

Hvis jeg helt fritt kunne velge meg en superevne, skulle det vært å når som helst kunne peke på bakken og lage et stort, svart hull som tok med enten meg eller noen andre til der hvor de hørte hjemme.