Thomas, the Ice King of Winter Wonderland

Det er vakkert ute. Det har ikke falt så mye snø, men frosten har dekket alt i et lag av hvitt. Lufta er kald og stikker i lungene selv når man ikke røyker. Man kjenner at man lever når man puster inn kald, stikkende, hvit luft. Jeg har havna i vinterland. Lurer på hvor lenge det varer.

Egentlig burde jeg tatt med meg kameraet og tatt bilder av eventyret, men jeg er redd for å ødelegge det. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å ramme inn det magiske. For at det også skal bli borte før jeg skjønner hvorfor.

Kanskje jeg lager litt av eventyrlandet inni hodet mitt, jeg veit ikke. Av og til kjennes det som om jeg er litt gæren. Man kan jo ikke se bort fra at søvndeprivasjon og feilernæring kombinert med følelsen av å alltid føkke opp alt man tar i og gjøre det til hauger av dritt kan gjøre noe rart med virkelighetsoppfattelsen. Likevel syns jeg det er vakkert. Hvitt og reint.

Inspirert av Kristin tok jeg på ei svart bukse og dressjakka og gikk på butikken for å handle is, men uten sokker i skoa, og bare ei svart t-skjorte under. Jeg rota til sveisen litt også. Kanskje på den måten kassadama ville tro at jeg var på fest i går, at jeg hadde fått med meg en gjest hjem og at vi skulle dele litt snacks sammen før vi slokna i armene på hverandre på morgenkvisten. Hun skulle bare visst at jeg sitter her aleine og ser den siste sesongen med Scrubs. På den andre sida, kanskje hun bare syntes jeg var en sær gærning siden jeg handla is i et halvpent antrekk klokka halv åtte en forfrossen mandags morgen.

Screw it all.