Det er kjempegøy å skrive bacheloroppgave – gjøre noe helt nytt, lage et lite stykke forskning. Så gøy er det, at jeg sitter og drømmer meg bort og hører på Avenue Q (Takk, Sonja).

I wish I could just drop a class, or get into a play,
or change my major, or fuck my TA.

Studietida er herlig. Jeg trengte den etter militæret. Å studere er en eneste lang ferie, hvor man disponerer tida si helt fritt, man kan gjøre hva man vil, og de eneste man trenger å stå til ansvar for er seg sjøl ved eksamenstid og Lånekassa når man ser seg ferdig.

Noe i meg står litt stille likevel. Er jeg så fri som jeg tenker at jeg er? Av og til kjennes det ut som om jeg har brukt friheten min på en måte som knebler meg. De siste åtte månedene har jeg valgt å bo på et sted jeg ikke liker. Jeg har valgt å derivere, men jeg blir sittende med feilsøking og kompilering i stedet, og dokumenterer ting som strengt tatt ikke trenger å dokumenteres. Change my major? Med et halvt år igjen før jeg har gått normert tid? Meh. Jeg er skeptisk, altså.

Ei drastisk forandring hadde kanskje vært velkommen, så jeg søker litt i jobbannonser i en annen by. Har jeg høyere utdannelse? Litt. Solid ledererfaring fra kompetansevirksomhet? Nei, men jeg har da noen linjer om ledererfaring på CVen. Er jeg ryddig og strukturert? Vel. Jeg burde skrevet bacheloroppgave nå.