Jeg skulle ønske jeg var like flink til å skrive om fine ting som om fæle. Da hadde jeg hatt mye bra å si – jeg kunne snakka og fine middager og gallakjoler og Steak and Blowjob Day, jeg kunne fortalt om eplekaker og tradisjoner og hilsener, eller lagt ut om griser, patroner, ånder og sauer.

Hvis jeg hadde vært flink til å skrive om fine ting, hadde jeg fortalt alle høyt og tydelig for lenge siden. Om fjas og data og svensk sjokolade, om smil innpakka i en hettegenser, om halvflasker med vin og hjertepizzaer og om overraskelser.

Kanskje, hvis jeg tok meg sammen og la en innsats i det, at jeg i det minste kunne antyda at jeg har hatt det ganske fint. Men jeg veit ikke. Jeg er flinkere til å skrive om fæle ting. Å ikke klare å skrive fint om fine ting, derimot, er ganske fælt.