Det er trangt på trikken, for banen står. Holdeplass – noen reiser seg og går av. Det er deilig å sitte.
Ny holdeplass – noen stavrer seg på og har slitne hender og bein. Jeg satte meg sist, så det er vel bare rett og rimelig at det er jeg som reiser meg også. Jeg kommer meg på beina akkurat tidsnok til at hun slipper å anta at det var fordi hun var gammel og trengte plassen mer enn meg.
Hun er i slutten av tjueåra og kommer bakfra, spurter nærmest framover når hun ser et ledig sete, og når fram like før den gamle damen. Jeg rekker akkurat å stoppe henne med et stygt blikk, og hun nøler, men skjønner ikke. “Skal du ikke sitte?” spør hun meg.