Med forbehold om radikale endringer i Kinas Tibet-politikk fram mot lekene:

Du heter ikke Harald. Greit. Du heter ikke Jens, heller. Jeg forstår det. Folk kaller deg ikke Georg. Det er ikke sånn at vanlige mennesker du ikke kjenner har diskusjoner om de er for eller mot deg. Hva du gjør, har ikke en signaleffekt fordi du er noen som mange, mange, mange over store områder ser opp til, hater eller beundrer. Du kommer ikke til å bli tildelt Nobels fredspris, ditt liv har ingen direkte innvirkning på mitt eller de fleste andres, folk hermer ikke etter deg fordi du er supergod til å lage mål og derfor dritkul for alle andre enn erkerivalene. (Hvis du mot formodning hører hjemme i noen av disse kategoriene, unnskyld, og velkommen til bloggen min.)

Jeg bryr meg ikke om det. Denne posten kunne like gjerne het “Storheten i oss alle”. Jeg syns fremdeles ikke du skal overvære åpningsseremonien. Ikke se den på TV en gang.

Det er deg jeg snakker til. Det du gjør nytter, selv om du ikke er rik og berømt eller statsleder eller noe lignende. Ikke se åpningsseremonien. Det du gjør nytter, fordi du ikke gjør det alene. Ikke se åpningsseremonien. Ikke vær på stadion, selv om du er i Kina. Ikke se den på TV, selv om du sitter i stua. Det at du lar være å se åpningsseremonien, er et viktig signal, og hva  du velger å gjøre utgjør en viktig forskjell.

Derfor skriver jeg ikke til Hans Majestet Kongen, jeg henvender meg ikke til statsministeren, og jeg ringer ikke over dammen. Dette er til alle andre, til deg. Dette er til deg som betyr noe, dette er til grasrota, dette er til deg. Ikke se åpningsseremonien.