Et eller annet sted høyt der oppe bak skyene fins det et eventyrland. Jeg har sett det med egne øyne. Jeg har letta og flydd gjennom skylag etter skylag, og tro det eller ei: Plutselig var det ikke flere. Høyt der oppe et sted er himmelen faktisk blå. Imponerende, men sant. Utrolig, men det er sånn det er. Det er ikke et eventyr, det er sant, kanskje du får se det sjøl en gang.

Når det blir mørkt og lysene er langt borte, ser jeg stjerneskudd, og jeg ønsker meg det samme enda en gang til. Ønsket er at jeg skal våkne opp igjen og se skyene langt der nede under meg. Blått over, blått ved siden, blått overalt. Alle problemene skal være et helt annet sted, bekymringene skal være små, tusen takk, det var så lite, ta meg med tilbake til den skyfrie himmelen. Over skyene.

Det er irriterende: Insekter kan fly, slimete insekter som hadde vært ekle å ta på og som det kommer sånn gelespor etter når de beveger seg. Hvorfor kan ikke jeg?