Veit du hva, det hadde ikke falt meg inn å voldta deg. Jeg hadde ikke rana deg heller, ikke engang banka deg opp. Jeg er en sånn en som aldri har slåss. Jada, folk har gått løs på meg i hine hårde dager, men det ligger ikke naturlig for meg å slå tilbake.

Jeg har ikke pupper. Jeg kan leve med det. Kan du? Uten å bli vettskremt hver gang du ser meg, mener jeg. Blir du redd hvis jeg tilfeldigvis skal gå hundre meter i samme retning som du skal? Ja, løp din vei, du. Jeg burde vel være takknemlig for at du ikke dro opp en spray fra veska og forsvarte deg. Det var tross alt ikke mer enn tjue meter mellom oss da du runda hjørnet, rett før spurten. Jeg burde skjønne såpass, hvis jeg er i nærheten av deg og du ikke kjenner meg, da må jeg jo være en voldtektsmann, raner eller morder, eller kanskje bare ute etter helt vanlig trøbbel. Jeg har jo tross alt et lem som henger og dingler mellom beina.

Beklager at jeg har feil kjønn. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke skremme deg neste gang. Gå en annen vei enn jeg skal, for eksempel. Det er jo det minste du kan forlange.