Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min fortid som Don Juan. Du får sikkert mer ut av den hvis du leser fra begynnelsen. Etter begynnelsen kommer sjølsagt også del II.

På tross av at jeg er en idiot som verken rydder eller leser bøker med et minimum av dybde i, på tross av at jeg kommuniserer de få, feile tingene jeg sier med krøll på tunga, på tross av at jeg eksperimenterer med ny mat og attpåtil glemmer desserten og på tross av at hun stiller i en klasse hinsides min usle rekkevidde, ler hun likevel høyt når jeg en sjelden gang sier noe som kan feiltolkes til å være dårlig humor, hun reiser seg likevel fra stolen under middagen, stiller seg bredbeint opp og bøyer seg framover med strake bein når hun skal plukke opp gaffelen fra gulvet, så jeg kan se skjørtet krype sakte oppover mens hun gløtter lekent mot meg som for å spørre: “Syns du rumpa mi er fin?”

Jeg tuller ikke med dere, hvert eneste ord er sant, dette skjedde, og jeg er sikker på at hun tok hodet mitt, som lå på skakke, med munnen halvåpen og siklende, som et rungende ja.

Etterpå satte hun seg i senga mi ved siden av meg, ville se på film og hun valgte en eviglang romantisk komedie og satte seg med vilje tett på meg. Dama viste alle tegn til å ville overse hvor teit jeg er, til å la meg ta henne med storm og kysse henne og holde rundt henne og la henne overta plassen til isbjørnen min, men neida, jeg gjør ikke det, jeg sitter der og holder fremdeles stort sett kjeft mens jeg blåser sigarettrøyk i fjeset på henne og stiller meg ut i det dårligste lyset som fins.

Dette er ikke et datehælvete a la Mihoe, for her blottlegger jeg bare hvor håpløs jeg er.
[bloggrevyen]
Finn ut av hvordan det endte i del IV, som kommer søndag klokka tolv. (Eg vil ikkje sjå en dråpe blod!)