Jeg er verdensmester i å miste ting. Heldigvis mister jeg bare ting som betyr noe – det vil si at jeg har både bankkort, kamera og øl i god behold. Hvor i helvete blei det av den kiwien? Det var like før; Jeg har aldri vært nærmere.

Gresset er veldig, veldig bra, og jeg kan nesten ikke tro at det er så grønt overalt. Overalt hvor jeg setter meg ned, tenker jeg: Her kunne jeg ikke ha sittet i fjor, og ikke i 2004 heller. Dette er tidenes beste festival. (Kun én ting som mangler…)

Kameraproblemet er fiksa, så det blir fyllebilder når jeg kommer hjem igjen likevel. Det var en kombinasjon av fukt og dårlige batterier. (Det som ikke kan fikses med gaffateip og strips, er ikke verdt å fikse.)

Kristian Kompis har med sticks, og har lært meg å gjøgle med dem. Jeg lærer fort, og nå går det sidelengs. Det gjør jeg også. Går sidelengs, altså. Jeg sjangler mellom boder og konserter og mobilladerboder, og jeg skjønner ikke at det er grønt overalt, og jeg savner deg og jeg er godt inne i Roskildefylla. Roskildefylla er den fylla man er inne i hvor man er konstant full hele tida, sånn at man ikke merker det. (Jeg begynte å bli edru for to dager siden, men da skyndta jeg meg å hive i meg en øl til, sånn at det gikk over.)

Festival er livet. Jeg lever alene, men jeg lever, i alle fall. Snart er det over.