The Chemical Brothers mikser en blanding av funk-, hip hop- og housemusikk sammen med ei basstromme som hadde hypnotiserende effekt på meg.

Fy faen for et lyd- og lysshow The Chemical Brothers leverte. Jeg brukte to sanger på å danse meg til transe. Det er en slags selvhypnose, en vedvarende følelse av henrykkelse eller ekstase, og det er veldig, veldig gøy fordi du er helt borte, men samtidig har kontroll.

Rytmen fløyt over i hverandre, og Chemical Brothers miksa alle sangene sømløst inn i hverandre. Jeg dansa og dansa og var helt i hundre, det var en av de beste følelsene noensinne. Et lite øyeblikk lurte jeg på om noen hadde lurt i meg noe sentralstimulerende, jeg var så fornøyd, så fornøyd, og trodde aldri det skulle ta slutt.

Brått slutt tok det likevel etter femti minutter, da idiotene på scena bestemte seg for å levere en overgang på hele fire minutter uten noen form for rytme jeg kunne holde meg i bevegelse til. Da de begynte igjen, fortsatte showet med samme intenstitet som før, men det er vanskelig å komme i en slik sinnstemning, jeg gadd ikke prøve en gang. Jeg følte meg til og med helt edru (det skjer ikke ofte på Roskilde Festival), etter å ha vært i fysisk slitsom aktivitet i nesten en time.

Et kvarter seinere forsvant noen av de jeg sto sammen med for å se på en annen konsert (Fanfara Tirana), og jeg blei med dem. Jeg liker jo egentlig ikke musikken til The Chemical Brothers så godt.

Jeg var høy på rytme. Det var femti veldig gode minutter.