Denne teksten er en bearbeida versjon av Hege Kristiansens “Vær eller uvær?” Med bearbeida mener jeg at det er mest hennes verk, og bare en liten dråpe Thomas. Hun skriver ganske godt. Skammekroken har aldri føltes bedre, så sjekk henne opp. Jeg mener ut. Eller, altså… Klikk, da.
Jeg vil oppleve storm, jeg.
De siste dagene har det vært mye ståhei. En viktig samtale her, et par jeg-har-noe-å-fortelle-deg-er der, “Hva faen er det du tror du driver med!?” midt mellom. Det er akkurat som tordenvær: Sol først, sol etterpå og et helvetes leven mens det holder på.
Mange er redde for storm i vannglassa sine. De gjemmer seg når de blir vekka opp av tordenskrall – trekker gardinene godt for og pakker dyna godt rundt seg. Stenger det ute, rømmer fra det.
Jeg liker torden og lyn – kosevær! Ordentlige brak og virkelige lysglimt. Man kan se at naturkreftene sloss med seg sjøl, men utligner spenninga når det blir akkurat nok av den. Katter griner på nesa og begraver hodet mellom søte, små poter; Bikkjer gjør for å si fra om at det er noe uvanlig som skjer, noe de ikke veit hva er; Hele verden sitrer i spenning og det er veldig, veldig stille mellom hver gang husveggene rister svakt. Og så: Pang!
Denne perioden har det som sagt vært mye tordenvær. Det har skralla og bråkt, trengt seg gjennom rusen, til og med overdøva musikken og folkemengdene. Stiligst av alt er følelsen av kontroll som kommer når jeg overlever et nedslag: Jeg syns jeg kjenner himmelen godt nok til å forutse den og fortelle den hva den skal gjøre, jeg peker på den og roper “Kom igjen!” og den kommer igjen og slår ned rett ved meg. Himmelen gjør nesten akkurat som jeg sier. Det ordentlige tordenværet var forrige uke, og det var helt likt.
Kunne jo ha løpt og gjemt meg, jeg også. Men ikke denne gutten, nei! Jeg skjærer mine egne brødskiver, knytter mine egne sko og setter det ene benet foran det andre. Jeg tenker ikke på den måten de gjør. Jeg kryper ut av senga og drar gardinene fra hverandre, hopper ut av vinduet og danser i utedusjen av ren fascinasjon.
Torden er et syn uten sidestykke, og hvis man er venner med det, ordner det seg som oftest også. Man er mest seg sjøl mellom store vanndråper, og det er sånn vi lærer hverandre å kjenne. Jeg håper at jeg klarer å gnistre akkurat like mye ved neste anledning også, for nå har jeg lært meg å fortelle vennene mine at jeg er glad i dem.
[bloggrevyen]