Jeg hadde rent glemt hvor tungt det var. En gang for lenge siden var jeg i verdensklasse. Jeg kan si det nå, uten å være redd for janteloven lenger. En gang var det få som var flinkere.

Nå liggesitter jeg her og er sliten – jeg klarer ikke en gang å løfte ei flaske til munnen, så støl er jeg. Etter bare to korte dager med trening. Det er noe med kombinasjonen av å gripe og å løfte samtidig som blir helt umulig. Heia sugerør.

I slutten av september skal jeg opptre igjen. Om ikke i verdensklasse denne gangen, skal det i alle fall bli mer enn gjennomsnittlig OK. Fullsatte tribuner, våte seter og kanskje til og med litt blitzregn. Skal bli bra. Dessuten skal det gå an å leve litt ved siden av arrangementet denne gangen.

Jeg gleder meg.
[bloggrevyen]