Fra tid til annen klarer jeg å styre min begeistring for trekkspillspillerne og roseselgerne. Roseselgerne er akkurat litt for pågående. De er ikke like aggressive som horene kan være i kalde perioder om vinteren på Karl Johan, men likevel er de mye mer på enn hasjdealerne. (Ikke at hasjdealerne pleier å være veldig ubehagelige, da. Et kort “nei takk” holder i massevis.) Trekkspillspillerne er ikke ubehagelige, men de spiller jo den samme sangen både når jeg kommer og når jeg går fra Blindern. Når jeg kommer neste dag også. Og dagen etter. Har noen noen gang hørt trekkspillspillerne spille to forskjellige sanger?

Men! – skopusserne, derimot. Det er litt lengre mellom dem, og i dag hadde jeg også bruk for en. Skoa mine var skikkelig møkkete, og siden jeg skal holde audition for Dansetheatret i kveld hadde det vært ålreit om de fikk en liten shine. Dette førte til at jeg sto på Nationaltheatret og gravde dypt i lommene for å se om jeg kunne finne de usle 30 kronene som det sto på plakaten at jeg måtte kvitte meg med for å slippe å pusse sko sjøl. Alt jeg kunne finne i gullgruven var dessverre et par skarve kronestykker og en halv tyrkisk hva-det-nå-enn-heter.

“Nei, du må ikke gå,” roper den snille skopusseren etter meg på et språk jeg ikke forstår. “Denne er på huset.” Deretter gjør han seg flid. Han børster møysommelig vekk all møkka, legger på skokrem i tynne lag og pusser den vekk med ei fille. Til slutt smiler han bredt og vinker farvel.

“Tusen takk!” utbryter jeg og prøver å finne fram til et slags lingua franca. Jeg snakker verken rumensk eller italiensk, og han snakker verken norsk eller engelsk. Ingen av oss snakker bra nok fransk.

Jeg tilbød ham til slutt en sigarett, så ned på de pene, svarte skoa mine og tenkte at så snill som skopusseren er har jeg også lyst til å bli.

“Arrivederci!”