Æsj, jeg rakk såvidt ikke ytringsfrihetsaksjonsbloggedugnadsdagen. Her er likevel ei oppgave skrevet i forbindelse med faget IKT og informasjonssøking våren 2006. Oppgaven er skrevet av Thomas Misund Hansen, Ragnhild Strandos, Ola Jørgensen Tovsrud og en som har bedt å få sitt navn strøket fra denne siden. For kildehenvisninger, elendig design og annet snacks, se originalen. (Jeg skal oppdatere bloggposten med lenker en gang i nær framtid, inntil videre må du slå opp i originalen under “kildehenvisninger”…)
1.0 Innledning
I dette essayet vil vi drøfte forhold ved internett som kan tenkes å begrense ytringsfriheten, og vi har valgt å dele inn temaet i fire forskjellige hovedområder. Disse er rettslige, økonomiske, tekniske og organisatoriske forhold. Vi har forsøkt å finne relevante eksempler på de forskjellige forholdene som gjør det enklere å forstå sammenhengen.
Med rettslige forhold forstår vi hvilke lovverk som begrenser ytringsfrihet. Vi vil drøfte visse økonomiske forhold, som for eksempel tilgang til materielle ressurser. Organisatoriske og politiske retningslinjer som ikke nødvendigvis har hjemmel i loven kan også være en trussel mot ytringsfriheten. På dette området tar vi for oss hvordan overordnede og myndigheter generelt spiller inn på hva som er tillatt bruk av internett. For å forsøke å kontrollere de overnevnte begrensninger i praksis, tar man ofte i bruk tekniske hjelpemidler som for eksempel ordfiltre.
I et essay om ytringsfrihet på internett finner vi det hensiktsmessig å definere disse to vanskelige begrepene – ytringsfrihet og internett.
Med ytringsfrihet mener vi en rettighet som innebærer friheten til å ha egne meninger, til å motta og gi informasjon uten innblanding fra myndighetene. Ytringsfrihet regnes som en viktig del av et rettssamfunn, men med denne rettigheten er det også visse begrensninger. Det er ikke lov å si, ytre eller skrive noe som kan krenke en annen person eller gruppe. Det er også mange sider som berører private forhold som er dekket av taushetsplikt. Menneskerettighetserklæringen omhandler også ytringsfriheten. Det er særlig artiklene 18,19 og 20 som omtaler ytringsfrihet:
Artikkel 18 – Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Artikkel 19 – Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser. Artikkel 20 – Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. (OHCHR URL)
Med internett mener vi et verdensomspennende nettverk av nettverk der alle datamaskinene har en enestående adresse. Siden alle datamaskinene er koblet sammen kan en tilkoblet maskin kommunisere uavhengig av geografisk avstand. Slik er internett kort sagt et nettverk av databrukere over hele verden.
2.0 Økonomiske forhold
For å kunne ytre seg på internett må man først og fremst ha tilgang på nettet, og derfor vil vi i dette kapitlet ta for oss to typer problemstillinger. Den første typen problemstillinger går ut på økonomiske forhold som kan tenkes å forhindre enkeltmennesker å få tilgang på nettet, og den andre typen går ut på økonomiske forhold som kan tenkes å begrense ytringsfriheten for enkeltpersoner som alt har tilgang på nettet. Begrepet ”økonomiske forhold” gir vi en vid definisjon som ikke bare omfatter forhold rundt kroner og øre, men som også handler om andre ressurser, mer spesifikt kunnskaps- og kompetanseressurser.
2.1 Om tilgang til internett
For å få tilgang til internett må en rekke økonomiske krav tilfredsstilles. Å kjøpe seg datamaskin er ikke gratis, og det koster også mye tid å lære seg å bruke den. I store deler av verden lever mennesker under forhold som gjør at å kjøpe seg datamaskin er utenkelig. Ifølge Aftenpostens nettavis lever rundt 1,2 milliarder under såkalt ”ekstrem fattigdom” (Nikolaisen 2006 URL), og mennesker som ikke har råd til å kjøpe mat blir det litt vanskelig å forestille seg kan bruke penger til å investere i datautstyr. I Norge har bare 6 av 10 husholdninger tilgang til internett, og tilgangen blant lavtlønnede er betydelig lavere enn tilgangen blant høytlønnede (Statistisk Sentralbyrå URL). 2 av 10 oppgir som årsak til at husholdningen ikke har tilknytning at tilknytningsutstyret koster for mye (Hansen-Møllerud m.fl. 2006:16 URL) På den annen side er datamaskiner med internettilgang i dag i de fleste vestlige land offentlig tilgjengelige for gratis bruk for eksempel på biblioteker. Offentlige gratistjenester er godt utbredt, men ikke (ennå) totaldekkende. I Norge var målsetningen i 2005 at alle skulle ha ”tilgang til internett på bibliotek eller annet offentlig sted innen 2007” (Braata m.fl. 2005 URL). I ikke-vestlige land kan derimot hele samfunnet være så teknologisk fattig at en internettforbindelse er vanskelig å oppdrive så vel for private som for offentlige instanser. Tokelau, en øy i Stillehavet, hvis areal er 10,8 kvm, fikk for eksempel sin første faste internettforbindelse først i september 2003 (Dot TK, URLa). Internett vokser imidlertid fremdeles, og flere knyttes til enn kobles fra.
Et problem det kan være verdt å merke seg er likevel manglende kompetanse hos så vel unge som eldre. Har man kjøpekraft nok til å investere i datamaskin og internettilgang, gjenstår fremdeles behovet for kompetanse til å uttrykke seg digitalt. Dette gjelder blant annet eldre brukere (Aftenposten 2005 URL). Mangelen på kompetanse kan også i noen tilfeller tenkes å bidra til at en lar være å skaffe seg tilgang selv om en er i besittelse av det nødvendige finansielle grunnlaget.
2.2 Å ytre seg på internett når man har tilgang
Dersom man er blant de som har skaffet seg tilgang til nettet, er det ikke gitt at man skal ha økonomisk mulighet til å ytre seg fritt. For å publisere på internett trenger man først og fremst lagringsplass med konstant tilkobling, altså serverplass. Når dette behovet er dekket, må man enten utvikle sine egne nettsider eller betale noen andre for å gjøre det. Sist men ikke minst trenger man et domenenavn, en nettadresse, til sidene. Når det gjelder norske forhold er en ekstra hindring at det norske toppdomenet .no ikke er tilgjengelig for privatpersoner, men er forbeholdt organisasjoner registrert med organisasjonsnummer i Brønnøysund-registeret. En mulig løsning rundt slike forhold er imidlertid å la nettsidene reklamefinansieres. Gratis serverplass deles ut på nettsteder som for eksempel Yahoo! Geocities (Yahoo! URLa). Slike gratistjenester inkluderer også gjerne mulighet til å benytte et utvalg av standardoppsett på internettsidene, for eksempel redigerbart gjennom nettleseren. En adresse av typen http://brukernavn.leverandør.com eller http://www.leverandør.com/brukernavn inngår også gjerne som en del av tilbudet, eller man kan for eksempel få sitt eget reklamefinansierte .tk-domene hos http://www.dot.tk (Dot TK URLb). Det er på ingen måte en nødvendighet at en norsk side er registrert med en .no-adresse, så mulighetene er mange. Vi kan derfor fastslå at dersom tilgangen til internett er sikret, har man gode økonomiske muligheter til å ytre seg, vel å merke ved å bli sponset av kommersielle aktører.
Det kan kanskje virke nærliggende ved første gangs gjennomtenkning at å publisere noe på internett godt kan sammenlignes med å henge opp en plakat på torvet. Ved nærmere ettertanke kan vi derimot resonnere oss fram til at mens torget gjerne blir besøkt hyppig, vil det være svært vanskelig å tenke seg at en jevnlig internettbruker vil gå forbi nettopp din adresse uten nærmere oppfordring. At vi har muligheten til å ytre oss kan kanskje derfor svinne hen i muligheten andre har til å oppfatte at vi ytrer oss. En nyetablert nettside har svært begrensede muligheter til å få gode besøkstall uten på en eller annen måte å drive markedsføring. Markedsføring er naturlig nok en økonomisk sak. De vanligste måten å finne fram på nettet på, kanskje bortsett fra å gjette på riktig adresse, er å følge hypertekst mellom sidene, og en egen hypertekstbransje har vokst fram med søkemotorene. Disse søkemotorene søker i store databaser over deler av nettet, og for å få en god plassering på søk i disse databasene stilles ulike kriterier. Noen søkemotorer, for eksempel norske Kvasir (Eniro Norge URL), viser sponsede lenker øverst, noe som fører til at de som har evne til å betale for seg kommer høyest på listene. Andre søkemotorer, eksempelvis Google (Google URL), viser sidene som har flest henvisende sider øverst, men viser likevel ”sponsede lenker” ved siden av søkeresultatet. Slik går det an å bygge seg opp høye plasseringer på søkemotorene både ved å betale seg inn, og ved å være populær fra før.
Økonomiske forhold utgjør en klar og tydelig grense rundt nettet, og avgrenser hvem som kan delta og hvem som ikke kan delta. I dagens samfunn generelt er det ikke til å unngå at finansielt sterke aktører har bedre muligheter til å nå ut til mange mennesker, men vi kan likevel gå langt i å si at man i utgangspunktet kan ytre seg fritt såfremt man har tilgang på nettet. Den økonomiske utfordringen i dag ligger altså hovedsakelig i å gjøre internett fysisk tilgjengelig for de menneskene som i dag ikke har tilgang. Den økonomiske fordelen det er å inneha kunnskap om hvordan man kan ytre seg på internett kan imidlertid sette en begrensning for hvilke personer som har mulighet til å komme til orde. Med tanke på nettets unge historie er vi imidlertid særdeles optimistiske med tanke på en fortsatt tilgangs- og kompetansemessig vekst.
3.0 Organisatoriske forhold
Økt bruk av internett har medført større bevissthet om at det moderne verdensomspennende mediet og kommunikasjonssystemet kan misbrukes og forårsake skader. Statsmakter, organisasjonsledelse og overordnede generelt er ofte villige til å sette i gang organisatoriske og politiske tiltak som har hensikt å forhindre uønsket innhold som for eksempel pornografiske bilder eller støtende litteratur, i å bli en del av internett. Disse er de mest vanlige eksemplene som også er straffbare, men vi finner mange tilfeller hvor også andre mindre skadelige innholdstyper blir sensurert.
3.1 Offentlige myndigheters sensur
Gjennom pålagte retningslinjer forsøker myndighetene i Tyskland å ta i bruk internettleverandører for å filtrere ut barnepornografi med kilde i USA. I Norge kan for eksempel Telenor blokkere ute sider med innhold som bestemte ord og uttrykk i forbindelse med sex eller vold, ved hjelp av avanserte filtre (disse behandler vi i neste avsnitt). Siden den slags innhold er lovlig i De Forente Statene, blir det stadig vanskeligere å kontrollere at individer i andre land ikke får tilgang til det. Som hjelpemiddel for å stenge pornografi ute der hvor loven ikke tillater den type ytringer, har man i mange land brukt nasjonale tiltak som delvis eller fullstendig sensur av internett. Noen eksempler er at Burma har totalforbud mot internett, at Saudi-Arabia bruker sentralisert distribusjon av internettinnhold gjennom en node som siler ut pornografisk innhold, eller at Syria har skjermet seg bort fra resten av verden ved å gjøre kun nasjonal surfing lovlig (Staksrud 2002:64-94). Kina setter i gang med statlig kontroll av internett:
Det statlige nyhetsbyrået Xinhua meldte søndag at de nye reglene innebærer at alle datanettverk som skal knyttes til nettverk i utlandet må bruke linjer som Departementet for post og telekommunikasjon sørger for. Alle interaktive nettverk kommer dermed under statlig kontroll. Alle nye nettverk må dessuten godkjennes av myndighetene. (Dagbladet 1996 URL)
Kina er et av de strengeste landene når det gjelder internett bruk. Men også mer liberale statsmakter forsøker å styre nettverkets innhold.
Boka ”Mein Kampf” av Adolf Hitler er nå vanskelig men mulig å få kjøpt i Russland. Myndighetene har nemlig bøtelagt distribusjon av hva de synes er en spreder av nazistiske grunnprinsipper og tanker, som kan føre til økt ekstremisme. Allikevel blir boka solgt til ti ganger tidligere markedspris men på svartebørsen. På samme måte jages elektronisk formidling av boka og andre ekstremistiske publikasjoner på internett. Tittelen er allerede lagt til blant uønskede ord og uttrykk og blir filtrert bort. På tross av det dukker stadig flere sider med Hitlers verk og andre nazistiske tekster bare under nye og kreative navn. Selv om slike websider blir stengt ned hos én nettleverandør, finner man dem hos en annen dagen etter. Bare i Russland er det flere tusen internettselskaper – i utlandet er de mange millioner. Å sjekke hver og én er umulig. Selv myndighetene ser på dette som en evig jakt uten mulighet for å lykkes. (Kiselev 2006 URL)
3.2 Andre organisasjoners sensur
Ikke bare de med høyest myndighet i samfunnet kan sette begrensninger på hva som er tillatt ytring på internett. Et eksempel på det er elektronisk annonseringstjeneste FINN.no. Annonser som blir lagt ut på siden gjennomgår først kontroll. Uønsket innhold i det personer legger ut på deres Web-område kan for eksempel være krenkende og uanstendige uttalelser om personer eller grupper. Annonsene skal være fornuftige, og hvert tilfelle med mistanke om svindel skal undersøkes grundig. Dessuten ønsker den elektroniske annonsetavlen å hindre at lenker til eksterne sider med grovt innhold (som for eksempel pornografi og vold) blir publisert på deres sider. Uønsket innhold blir først og fremst stoppet ved hjelp av tekniske filtre med forhåndsprogrammerte ord og fraser. Deretter blir de resterende annonsene ytterligere kontrollert av spesielt ansatte personer.
I utgangspunktet har ikke FINN.no AS én redaktør som er ansvarlig for det som står på sidene. Denne oppgaven blir gjennomført i kontrollfasen. Når det gjelder innholdet som blir publisert av selskapet selv, for eksempel, beskrivelser av hva som ligger inne på de forskjellige annonsekategoriene, hjelp til å legge ut kunngjøringer, eksterne reklameannonser osv., er det produktdirektør samt direktører for hver av avdelingene (torget, eiendom, bil o.l.) som har ansvaret for det. (Edvardsen 2006 pers.komm.)
Redaktøransvaret blir behandlet i kapittel 43 i straffeloven, § 431 og omhandler personer som til enhver tid er ansvarlige for innholdet på Web-området som faller under deres kontroll. Hvem som kan regnes som redaktør kommer fram av § 436 i straffeloven:
Ved redaktør av et blad eller tidsskrift forstås i dette kapitel den som treffer avgjørelse om skriftets innhold eller om en del av dette, enten han betegnes som redaktør eller som utgiver eller på annen måte. (Straffeloven §436)
Dette gjelder for eksempel periodiske nyhetsaviser som Aftenposten, Dagbladet og VG. Allikevel omfatter ikke loven ”chatting” ettersom den foregår i nåtid. Heller ikke alltid lar det seg gjøre å finne en ansvarlig eller redaktør.
For en del Internett-baserte tjenester kan det i praksis være vanskelig å peke ut en ansvarlig redaktør. Mange operatører av informasjonstjenester på Internett tillater at enkeltpersoner eller organisasjoner legger sitt eget innhold ut på operatørens server. Scandinavian Online (SOL) er et eksempel på en nett-tjeneste der et stort antall personer og bedrifter har lagt ut egne hjemmesider. SOL tilbyr også chat-tjenester. Slike nettsteder kan omfatte svært store mengder informasjon, som dertil endres fortløpende. For denne type nett-tjenester vil det i praksis være umulig for en sentral instans å føre en reell redaksjonell kontroll. ”Chat”-tjenestene setter dette på spissen, ved at kommunikasjonen skjer i sanntid. Dette tilsier at man ikke ukritisk bør innføre et redaksjonelt ansvar for elektroniske medier. Går lovgiver for langt i retning av å pålegge Internett-aktører et redaksjonelt ansvar, vil dette i noen tilfeller kunne fremstå som urimelig overfor de som blir berørt. Samtidig kan man risikere at tjenesteoperatører i overdreven grad tar forholdsregler i forhold til innhold som ligger i grenselandet for lovlige ytringer. (NOU 1999: 26 sitert i Nærings- og handelsdepartementet 2003-2004 URL)
Dermed er det problematisk å la hele ansvaret hvile på en persons skuldre, ettersom det i enkelte tilfeller kan føre til for streng kontroll som kan tenkes å begrense ens ytringsfrihet. En redaktør vil sannsynligvis sette kravene for hva som er passende innhold litt høyere enn det som er direkte forbudt – for å ”være på den sikre siden”.
3.3 E-post på arbeidsplassen
Ledelsens innsyn i de ansattes e-post har vært en omstridt sak i det siste. Kommunikasjon via elektronisk mail på jobb har ytterligere begrensninger for ytringsfrihet enn de som er hjemlet i norsk lov. Den nye arbeidsmiljøloven fra 01.01.06 gir lederen rettighet til innsyn i medarbeidernes e-post. Derfor bør de ansatte skille private og arbeidsrelaterte brev for å unngå brudd på personopplysningsloven fra arbeidsgiverens side. Dette er selvsagt fulgt av klare retningslinjer for hva som er akseptabelt grunnlag for å lese andres korrespondanse. Disse reglene er utarbeidet av Datatilsynet.
Noen ganger oppstår det spørsmål om hvorvidt arbeidsgiveren kan sjekke hva den ansatte har gjort på datasystemet, hvem han har skrevet til, hva som er skrevet og så videre. Denne typen problemstillinger dukker som regel opp fordi • den ansatte av en eller annen grunn (for eksempel sykdom eller ferie) er fraværende fra jobben. Arbeidsgiver vil da kunne ha saklig behov for å sjekke at ikke forespørsler og ordrer blir liggende ubesvart. • arbeidsgiver mistenker at den ansatte opptrer illojalt. Eksempel på dette kan være mistanke om at det gis opplysninger videre til konkurrerende selskaper. • arbeidsgiver mistenker at den ansatte opptrer i strid med virksomhetens instrukser og reglementer eller norsk lov. Dette kan for eksempel være å videresende filmer med et innhold som er uønsket eller ulovlig via e-post. (Datatilsynet URLa)
Etter vår mening er dette en begrensning på ytringsfrihet på arbeidsplassen ettersom de ansatte til enhver tid skal passe på hva som ligger inne på innboksen. De må påse at det de skriver ikke på noe som helst måte kan tenkes å være i strid med arbeidsgiverens retningslinjer for hva som er tillatt kommunikasjon.
4.0 Tekniske forhold
Det er særlig en ting som skiller seg ut av tekniske virkemidler som hyppig blir brukt og omtalt av nettleverandører, nemlig nettfiltre. De fungerer slik at de siler ut informasjon som ikke skal komme frem til brukere. En nettleverandør er den som leverer internett til abonnenter. Det finnes mange forskjellige nettleverandører, eksempler er Telenor, NextGentel og Tele2. Et annet ord for nettleverandør er ISP, som står for Internett Service Provider.
Et filter kan enten være et program som ligger på en lokal datamaskin, eller det kan være installert for eksempel hos en nettleverandør. Telenor har et samarbeid med Kriminalpolitisentralen, Kripos, som virker slik at barneporno blir blokkert, og ikke vises. Dette sørger et filter for (Telenor URL). Når et filter blir installert på en pc eller server privat eller hos en ISP, får det en rekke regler. Filteret sørger så for at disse reglene blir fulgt så lenge det er aktivt. Reglene kan defineres selv, men normalt sett har filteret flere forskjellige forhåndsdefinerte regler som brukes. Når man så bruker internett sjekker dette filteret om det finnes regler som strider mot innholdet på sidene før de vises. Hvis siden bryter med en regel vises den ikke. Man kan også legge inn regler for ord og bilder som ikke skal vises.
Blokkering av visse ord kan hindre eksempelvis barn å lese om utvikling og seksualitet. Mange bruker internett for å tilegne seg kunnskap om disse temaene. Et filter som er satt til å blokkere sider med tekst som kan virke støtende, vil i noen tilfeller da ikke gi tilgang til denne informasjonen.
Problemer med filtrering kan også være at adresser endres. Gitt at visse adresser er blokkert, kan disse nåes hvis nettstedet skifter url (nettadresse). Kontinuerlig oppdatering er en måte å forebygge slike feil på. Dette er både tids- og ressurskrevende.
I Kina har myndighetene så mye makt over internett at de kan blokkere hva de vil. Dette har de fått gjennom samarbeid med de største aktørene på markedet som Google, Microsoft og Cisco. De blokkerte lenge Wikipedia (Wikimedia URL)fordi det blant annet stod en artikkel om studentmassakren på den himmelske freds plass i 1989. Det er tydelig at de ikke likte at det var negativ omtale av landet tilgjengelig for folket. Mange mener at de store aktørene er med på å forhindre ytringsfriheten ved å hjelpe Kina på denne måten, men selv mener de at de hjelper med å bygge den opp.
Utover økonomiske hensyn, tror vi at våre tjenester også har bidratt til personlig uttrykk og at de har gitt større tilgang til uavhengige kilder på Internett for hundrevis av mennesker i Kina og andre steder. (Ellingsen 2006 URL)
Det er de siste to årene Kina har begynt med denne formen for tilrettelegging av nettet. Det hele startet i 2004, da de først blokkerte hele Wikipedia på internett.
Nettfiltre kan brukes til mye. I et demokrati som Norge ser de fleste på det Kina gjør med nettfilter som noe negativt. De hindrer tilgangen til informasjon for innbyggere. Det gjør også Telenor i Norge, men dette blir sett på som en positiv handling. Telenor i samarbeid med Kripos har som skrevet tidligere et barnepornofilter som sørger for at sider som Kripos lokaliserer barneporno på, blir hindret å vises gjennom Telenor sitt nettverk av abonnenter. Det har klart en god nytteverdi, da vanlige nettsurfere blir beskyttet mot slike sider. Det gjør nytten sin, men det finnes de som hevder dette er negativt, da det forhindrer muligheten til å ytre seg, ved å oppsøke informasjon. Det blir ikke ført noe logg over hvem som treffer filteret, så ingen blir straffeforfulgt hvis de blir stoppet av det (Telenor URL).
I stor grad brukes filtre for å beskytte barn. Det kan hindre dem i å finne informasjon de har ”krav” på, som for eksempel om kjønnsykdommer og lignende. Ungdoms sider som omtaler slike temaer, bruker gjerne et mer ”hverdagslig” språk, og da kan denne informasjonen bli kuttet, og forhindrer barnet/ ungdommen informasjon.
Slike filtre er farlige. Ikke bare er de rent teknisk håpløse, men de er sensurerende – ofte etter et amerikanske verdisyn – på en slik måte at det er programvareprodusenten som blir holdningsbestemmende i stedet for foreldrene. (Elisabeth Staksrud sitert i Sivertsen 2003 URL)
Filtrering av nettbruk skjer vanligvis ved hjelp av programvare installert på maskin eller nettverk og inkluderer web, e-post, diskusjonsgrupper og pratetjenester. Ved hjelp av mellom anna databasar med nettadresser og gjennom å reagere på visse ord (typisk ord som ofte har å gjerde med pornografi, narkotika, rasisme, vald osb.) vert brukaren nekta tilgang til visse nettstader. (Byrådsavdeling for oppvekst 2005 URL)
I teorien kan man altså ved bruk av filter gi personer adgang kun til sider den som bestemmer ønsker. Dette kan gi en trygghet, for eksempel for foreldre, men mange mener det skader da, i dette eksempelet barn, ikke får muligheten til å lære seg farer ved internett. Eller i eksempelet med Kina, gi et helt folk muligheten til å lese hva de vil, i stedet for en meget modifisert utgave, som regjeringen bestemmer. Dette strider imot menneskerettserklæringen som sier at enhver har rett til å ytre seg fritt. Men så er jo ikke den lovfestet heller da.
Også UiO tilbyr filtrering på sidene sine. Det gjelder e-postklienten til studentene. De kan velge å filtrere posten du får til din konto (Universitetet i Oslo 2003-2006 URL). Gratisleverandører av e-post og liknende aktører tilbyr alle filtre for sine tjenester (se bl.a. Microsoft URL, Yahoo! URLb). Personlig har en av forfatterne en Yahoo-konto, der Yahoo har laget en ”post”-mappe. og en ”masseutsendelser”-mappe. De filtrerer posten han får, og legger det de mener er viktig i ”postmappen” og uviktig i mappen ”masseutsendelser”. Dette er ikke noe brukerne har bestemt selv, men noe de gjør for alle.
5.0 Rettslige forhold
Flere land har en egen politikk og egne lovverk for å kontrollere innholdet på internett. Singapore er det landet som har den mest helhetlige reguleringsmodellen om bruk av internett. Lovverket her krever at alt som legges ut på internett, enten det gjelde informasjon om politisk, økonomisk eller religiøs karakter, må registrere seg selv og innholdet hos Singapore Broadcasting Authority. I tillegg blir alle ledd ansvarliggjort: nettleverandør, tjenesteleverandør, innholdsleverandør og bruker. For eksempel har nett- og tjenesteleverandørenes omfattende ansvar resultert i en sterk selvregulering som videre gir internettabonnenter og innholdsleverandører enda sterkere restriksjoner. Lovverket er også åpent for overvåking, for eksempel ved at e-post blir gjennomsøkt. Flere asiatiske land har innført Singapores reguleringsmodell, blant dem Kina. (Staksrud 2002).
Noen EU-land forsøker også å beskytte seg mot visse typer innhold på internett. En metode som brukes for å stenge informasjon ute er ved å blokkere tilgangen til materialet på eget territorium, som vi nevnte tidligere i eksempelet med Tysklands filtrering av barnepornografi med opphav i USA. I Frankrike ble amerikanske Yahoo Inc. dømt til å kontrollere franske brukeres tilgang til amerikanske nettsteder hvor nazieffekter ble solgt.
Det finnes mange eksempler på land som praktiserer lovverk som kan diskuteres om bryter med ytringsfriheten. I Vietnam mars 2002 ble Dr. Pham Hong Son arrestert for å ha skrevet og publisert artikler for demokrati og menneskerettigheter på internett. Arrestasjonen var blant annet en følge av Sons oversettelse av artikkelen ”Hva er demokrati?” fra den amerikanske ambassaden i Vietnam. Den offisielle tiltalen mot Dr. Pham Hong Son sier at han distribuerte ”feilaktig informasjon om staten for brudd på menneskerettighetene” (Amnesty 2006 URL).
5.1 Rettslige begrensninger i Norge
I Norge er det først og fremst Grunnlovens § 100 som fastslår ytringsfrihet, ”Ytringsfrihed bør finde Sted”. Men det at vi i Norge har ytringsfrihet, betyr ikke dermed at vi kan ”si hva vi vil”. Det finnes begrensninger på ytringsfriheten i andre lover man må følge. Vi har for det første bestemmelser som begrenser ytringsfriheten i Personopplysningsloven om personvern. (Post- og teletilsynet URL). For det andre er det mange begrensninger i Straffeloven. Blant annet omhandler § 390 privatlivets fred, § 246 ærekrenkelser, § 142 blasfemiske ytringer, § 135a rasistiske og andre hatefulle ytringer, og § 204 ulovlig pornografiske ytringer (Straffeloven).
I Norge har vi ingen spesielle rettsregler om ytringsfrihet som kun omhandler bruk av internett. Dermed blir disse nevnte rettsreglene, og resten av lovverket, også gjeldende for bruk av internett. Det er for eksempel forbudt å forstyrre privatlivets fred også på, eller gjennom, internett. I de neste avsnittene vil vi se nærmere på to slike begrensninger av ytringsfriheten på internett: personvern og rasistiske og andre hatefulle ytringer.
5.2 Personvern
Tanken bak Personopplysningsloven er å beskytte personvernet vårt. Loven legger som sagt begrensninger for hva som kan ytres på internett. Dette gjelder når slike opplysninger skal publiseres på for eksempel nettsider, når det lagres logger som viser informasjonssøk, og når en nettside åpent samler inn opplysninger. (Schartum 2006 forelesningsnotat). Det stilles en del krav når nettsteder skal foreta et av disse tiltakene. Det stilles for eksempel krav om å ha et formål med innsamlingen av personopplysningene, de må ha rettslig grunnlag enten i form av samtykke eller at det står eksplisitt i loven at en slik innsamling er tillatt, og opplysningene må være av en god kvalitet for eksempel at de er oppdatert, fullstendige osv.
I 2004 tok Datatilsynet stilling til om foreldre til barn under 15 år kan kreve sletting av personopplysninger om barnet på internett. Saken gjaldt nettstedet deiligst.no, der unge, mange under 15 år, var avbildet uten samtykke. Innehaveren ble kontaktet av foresatte til avbildede tenåringsjenter som krevde at bildene og andre personopplysninger ble slettet. Innehaveren av nettstedet nektet å slette opplysningene uten at den som krevde sletting først legitimerte seg. Datatilsynet konkluderte med at foresatte til barn under 15 år har rett til å få slike opplysninger og bilder slettet uten å måtte involvere barnet. Nettstedet deiligst.no ble pålagt å slette opplysningene og bildene, med henvisning til Personopplysningsloven. (Datatilsynet URLb).
5.3 Rasistiske og hatefulle ytringer
Brudd på Straffelovens § 135a som forbyr rasistiske og hatefulle ytringer er vanskelig å slå ned på i forhold til internett, fordi internett ikke har noen landegrenser. Informasjonen som ligger ute på ”nettet” kan lagres hvor som helst i verden, og dette medfører at det nesten blir fritt spillerom for hva som helst. Enkelte mindre regulerte samfunn ser gjerne sjansen til å tjene penger på å tilby informasjon som regnes som forbudt i andre land (Mathisen 2002 URL)
Etter drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001 ble det lagt ut et utsagn på nettsiden til nynazistiske gruppen Boot Boys. Utsagnet lød: ”Hipp, hipp, hurra!!! En nigger mindre i Oslo”. Et slikt utsagn strider klart mot Straffelovens § 135a om rasistiske og andre hatefulle ytringer. Problemet med dette nettstedet, som med mange andre, er at det er vanskelig å få tak i gjerningsmannen, personen bak utsagnet. Slike kontroversielle og provoserende nettsteder har gjerne ingen formell redaktør som kan bli stilt rettslig ansvarlig for innholdet på nettsiden. Slike nettsteder ligger gjerne også, som nevnt, i utlandet (Brekke 2001 URL). Drapet på Benjamin Hermansen, og blant annet denne nevnte uttalelsen førte til at politiet rettet søkelyset mot nynazistisk propaganda på internett.
6.0 Avslutning
Med denne oppgaven har vi sett på forskjellige forhold som kan begrense ytringsfriheten på internett. Vi har tatt for oss fire aktuelle områder: økonomisk, organisatorisk, teknisk og rettslig og prøvd å skille mellom disse så godt vi kunne. Allikevel viste det seg at de er sterkt knyttet sammen og påvirker hverandre.
Vi har kommet fram til at det i teorien finnes et utall begrensninger i bruken av internett, men at mange av disse ikke alltid fungerer like godt i praksis.
Derfor kan vi, når vi ser på internett som en helhet, konkludere med at internett og World Wide Web har underbygget ytringsfriheten framfor å begrense den.