Fra tid til annen hender det at jeg møter en av disse supermenneskene. Nå snakker jeg ikke om superhelter, men supermennesker. Du kjenner typen, jeg snakker om dem som jobber fulltid mens de avlegger studiepoeng i dobbel takt, samler på betalte og frivillige styreverv, trener 5 ganger i uka, har en innmari interessant hobby «sånn innimellom» og pleier sosial kontakt med flere enn vanlige folk husker navnet på. Dette er folk som har tid til å gjøre alt det man egentlig ikke har tid til.

I dag møtte jeg en god slump av mennesker med ekstrarolleadferd, og jeg kjente et stikk av sjalusi og misunnelse jeg ikke hadde forutsett. Disse menneskene som er så vanvittig flinke på alt de gjør — de er jo flinkere enn meg!

Jeg tror jeg pleide å være en av dem. Jeg — en superfyr! Du veit, før jeg fant kryptonitten min og plutselig ikke var så super lenger likevel. Jeg har begynt å bli stressa når jeg har dårlig tid, og produserer ikke mer enn akkurat så mange studiepoeng jeg absolutt trenger.

Eller kanskje det heller var kryptonitten min som fant meg. Jeg veit jo ikke helt hva som er problemet, bare at jeg snurrer litt treigere enn før. Herregud, jeg håper jeg ikke begynner å eldes.

Når jeg har sagt at jeg har pleid å være et supermenneske, og at det ikke er det lenger, kan jeg jo også legge ved en bemerkning om at dette semesteret skal jeg bli super igjen. Jeg har savna de små, usynlige tidsreisene og alle de andre triksa jeg pleide å dra for å rekke alt, og nå — nå! Her skal det flys.

Uansett, hvis du ikke føler deg som et supermenneske om dagen, da kan en superhelt være løsningen: