Ovnen vår har et røket undervarmeelement. Det må enten byttes ut, eller så må vi kjøpe ny ovn.

Dette er en veldig voksen problemstilling. Da jeg var 17 år gammel, og nettopp hadde flytta hjemmefra, kjente jeg den samme følelsen når det gjaldt å måtte kjøpe salt. Noen ting har man bare blitt vant til at er der.

Denne råflotte ovnen vil koste meg dyrt.

Jeg har, med tid og stunder, blitt vant til å kjøpe mitt eget salt. Forskjellen på salt og ovn er at ovn koster mye mer penger. Mens jeg bruker av de nærmest tilgjengelige pengene mine til å kjøpe salt til maten, er et komfyrinnkjøp noe jeg må tømme nesten hele den økonomiske bufferen min for å gjennomføre.

For pokker, da jeg var 17 år gammel, hadde jeg ikke engang en ovn, kun kokeplater.

Når reparasjonen koster mer enn en billig ovn, er det egentlig ikke så vanskelig å velge å kjøpe nytt. Dette selv om vi også må bytte ut platetoppen, da kontrollene til den gamle er på ovnen. Nå som vi har kommet dit, melder et enda større dilemma seg: Hvilken ovn skal vi kjøpe, og hvor mye skal vi legge i det?

Når det gjelder mikroøkonomi, er noe av det vanskeligste jeg veit å bedømme min egen etterspørsel. Hvor mye, målt i kroner, ønsker jeg meg denne tingen? Og hvor mye, målt i kroner, ønsker jeg meg en ting som er litt finere? Hvor mange tusenlapper er jeg villig til å betale for pyrolytisk selvrens?

Wat do?

Akkurat nå står jeg mellom to alternativer:

• Råbillig ovn (1395,–)
• Råflott ovn (6995,–)

Hvis valget sto mellom den flotte og en litt mindre flott en, hadde det vært enkelt. Pyrolyse, lite varmetap, pizzafunksjon og varmluft er verdt et par tusen på marginen. Men er hele konseptet ovn i det hele tatt noe å legge mer enn et absolutt minimum i?

Kan vi klare oss med det billige varmeskapet som riktignok mangler vifte og hvor døra blir 75° C varm, men som sikkert likevel kan varme et brød og en grandis hvis vi legger godvilja til? Trenger jeg godt utstyr for å lage god mat?

Er maten jeg spiser eeegentlig viktigere for meg enn en ny mobiltelefon?