Roskilde 2008: Det nærmer seg

Jeg er ikke spesielt flink til å finne ny musikk. Jeg hører mye på det jeg har hørt på før, jeg. Det er det ene.

Konserter er fine å gå på. Snart er det mange av dem i Danmark. Mer spesifikt tenker jeg på Roskilde. Spesielt fint er det hvis man har hørt sangene før. Det er det andre.

Så… jeg vil gjerne ha hørt gjennom de nyeste albumene til de fineste artistene, men jeg kjenner ikke artistene fordi jeg går rundt og hører på gamle ting i stedet. Det er her dere kommer inn, for jeg trenger anbefalinger.

Hvilke band på denne lista er det verdt å få med seg, og hvilke kan jeg ikke gå glipp av?

Åtte dager, elleve timer og fem minutter igjen.

Kulinariske sjeldenheter fra jentenabomunn

Her om dagen fant jeg ut at jeg ikke hadde laga skikkelig mat på skikkelig lenge. Siden jeg er en handlingens mann, sto jeg snart med altfor mye indrefilet i handa og lurte på hvem jeg kunne spise den sammen med.

Vennene mine har visst reist på ferie, men Jentenabo kom meg til unnsetning til slutt. «Jeg kommer hjem ti på tolv,» sa hun. Det slo meg at det ville bli lovlig seint for den sultne magen min, men siden jeg virkelig ikke visste om noen andre som kunne hjelpe meg å bli kvitt det store, døde dyret, hadde jeg i grunnen ikke noe valg, og gikk med på å ha maten klar til hun skulle komme hjem.

Folk tror ikke jeg er noe flink på kjøkkenet, fordi jeg er der så sjelden. Sunnmøringen, f.eks., tror at jeg bruker en liten desiliter salt hver gang jeg skal lage pannekaker, fordi jeg lurte i henne noe som rett og slett ikke var spisbart en gang. (Dette var i mine unge og uansvarlige dager – som strengt tatt ikke er helt over ennå, men jeg er på vei.)

Andre har hengt seg opp i en tese jeg tester ut: To ting som er godt hver for seg, er godt sammen. Regler:

  • Tingene må ha fast form, altså ikke noe flytende.
  • Bare to ting
  • Det er en personlig greie – det må være to ting akkurat du liker
  • Alle tillates ett unntak (Mitt er sjokolade og marsipan. Æsj.)

Disse avsporingene er sjølsagt bare detaljer; Jeg er flink til å lage mat, hvis jeg først virkelig vil. Nå ville jeg. Dessuten hadde jeg det møreste kjøttstykket ever, som blei behørig bruna og bakt, og jeg tente på et kubbelys klokka ti på tolv før jeg senka tennene i herligheten av en muskel. Det var som å trekke en varm kniv gjennom romtemperert Brelett.

Jentenabo blei også med på måltidet etterhvert, og her kommer poenget: Etter å ha tatt en bit av indrefileten, utbryter hun: «Å, så godt! Har du laga den fra bunnen?»

Neste gang skal jeg jaggu se etter ferdigposen.

Hvorfor jeg blogger

I det siste er det flere som har spurt meg hva jeg får ut av å blogge. Noen skjønner ikke at jeg bruker all denne tiden på det. Andre skjønner ikke at jeg kan være villig til å ta sjansen på å legge ut stoff som kan tenkes å sette meg i et dårlig lys. (Og hei, let’s face it, det skal godt gjøres å drive en personlig blogg over lengre tid og samtidig unngå alt som kan tenkes å slå ut negativt på omdømmet ditt.) Jeg har svart det samme til alle sammen.

For det første syns jeg dette er gøy. Jeg liker følelsen av hele greia. Når jeg skriver, får jeg lettere strukturert tankene mine. Det er godt å vite at disse tankene blir arkivert og kan hentes fram igjen; Det er mer enn middels stilig at mange andre er interesserte i å vite hvordan jeg tenker; Det er superstas å følge med på statistikken (As we speak er andel IE-brukere nede i 45 % Heia alternativene!)

For det andre trekker jeg fram det sosiale aspektet. Når jeg skriver sjøl, og samtidig leser det andre skriver, har det ganske mange likheter med et sosialt IRL-liv. Da vil noen argumentere med at det er teit å bytte ut et virkelig liv med et bloggeliv, men det er jo ikke det jeg gjør. Jeg har ordentlige venner som jeg fysisk henger med, en ordentlig jobb som jeg fysisk driver med, og så videre. Blogginga er ikke en erstatning, men kommer i tillegg. Samtidig kjenner jeg flere andre som også blogger uavhengig av blogginga, og jeg har også blitt IRL-kjent med folk gjennom bloggeland.

For det tredje har jeg aldri opplevd at noe fra bloggen har slått ut negativt for meg. Det er nok ikke vanskelig å finne opplysninger med en viss injurierende kraft her inne, men det er enklere å finne positive ting. Jeg vil påstå at summen av det som ligger fritt tilgjengelig om meg på dette domenet er av en positiv karakter. Bloggen har kommet opp som et positivt element på to jobbintervjuer.

For det fjerde liker jeg tanken av å selv ha kontrollen over hva du finner hvis du søker på navnet mitt i en vilkårlig søkemotor. Det er vanskeligere å drepe troverdigheten til Thomas Misund Hansen enn et vilkårlig navn. Hvis det er noe som viser seg å være svært uheldig for meg at folk finner fram til, kan jeg og ingen andre endre eller fjerne stoffet. Jeg er en Misund med kontroll.

For det femte velger jeg jo i stor grad sjøl hva som skal være her, da. Jeg kan gjerne innrømme at jeg legger fram ting annerledes på nettet enn jeg ville gjort ellers. Om du bare leser bloggen min, vil jeg ikke si at du kjenner meg ordentlig. Jeg publiserer ikke hele meg, bare de delene av meg jeg har lyst til. Dessuten liker jeg godt å krydre tekstene mine med kulturelle referanser, og jeg liker å omarbeide andres tekster, enten for å gjøre dem til mine egne, eller bare for å se hvem som først finner ut hvor dette stoffet egentlig kommer fra. På denne bloggen vil du finne både godt og originalt stoff. Dessverre er det som regel slik at det stoffet som er godt ikke er originalt, mens det stoffet som er originalt ikke er godt.

For det sjette er det veldig god skrivetrening for meg å på jevnlig basis knote ned ting jeg tenker på. Jeg la merke til det for første gang på eksamen i fjor høst: Der jeg tidligere hadde tatt meg fem minutter for å tenke på hva jeg skulle skrive, satt jeg heller i fem minutter og skreiv. Å skrive er en kunst, å blogge er learning by doing. Jeg blir sannsynligvis aldri noen stor forfatter, men nytteverdien av å ha lett for å uttrykke seg skriftlig  syns jeg likevel er åpenbar.

Alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd med å være tilstede her. Du veit hvor du finner meg.

(Leste du hele greia? Da har du kanskje også lyst til å abonnere på RSS-feeden min.)

Swashbuckled: Årets film er sluppet

«Swashbuckled» er tittelen på vårens storsatsing med kjente bloggere i hovedrollene. Hvem ville vunnet en kamp mellom ninjaer og pirater?

Mer stjernespekket kan ikke en bloggerfilm bli. Manuset er skrevet av Sonja, dronningen av det aller meste. I hovedrollene kan vi se Espen Iversen og din venn Ole. Jannicke fører kameraet, og Kristin Storrusten kommer også til syne på lerretet.

Deler av teamet bak innspillingen har tidligere gjort suksess med YouTube-reality-klassikeren Oles nye rom. Denne gangen går det kanskje heller i for mye rom. Swashbuckled tar opp et av de evige temaene, nemlig kampen mellom ninjaer og pirater.

Det er vanskelig å fortelle mye om historien uten å røpe for mye, men at Swashbuckled er drivende og bygger seg opp mot en avslutning verdig stående ovasjoner på den første pressevisningen, burde ikke overraske de som kjenner flere av Sonjas tekster.

Skuespillerprestasjonene er jevnt over gode, men kortfilmen på 6 minutter bærer preg av at det i den uavhengige filmbransjen stadig er et trykk på tid og kostnader. Enkle effekter kunne for eksempel gjort det mulig å skjønne hva ninjaen sier. Likevel har vi stor forståelse for at man må levere et produkt innenfor gitte frister og til overkommelige budsjetter.

Slike kosmetiske mangler og småfeil drukner også i den store tekniske framgangen vi kan se siden Oles nye rom. I løpet av året som har gått har innspillingsteamet blitt utvida med blant annet regissør, manusforfatter og musikere, samtidig som skuespiller- og statiststaben har økt med mange hundre prosent.

Alt i alt er Swashbuckled en film du ikke kan gå glipp av. Nyt den.
Swashbuckled

Altfor seint – en aha-opplevelse og et «unnskyld»

I dag opplevde jeg en plutselig og intuitiv forståelse av virkeligheten, av hvordan det hele henger sammen og av hvorfor ting er som de er, utløst av en liten, enkel og tilsynelatende ubetydelig endring i hvordan jeg angrep problemet. Hva ville jeg ikke gitt for å ha kunnet se fra dette perspektivet for flere år siden?

Det har plaga meg lenge, det stemte ikke. Logikken var ikke bare ugyldig, den var rett og slett fraværende, sånn jeg så det. Det har noe å gjøre med at hvis du forandrer noe grunnleggende, blir alt på en annen måte; Hvis 1 og 1 plutselig er 1.5 i stedet for 2, da blir større problemer veldig mye annerledes enn det vi er vant til å forstå oss på. Gangetabellen ser annerledes ut.

Verden har åpna seg nå, og jeg kan se. Brikkene faller på plass. Endelig – men så altfor seint. Så dum jeg er. Tilgi meg, jeg visste ikke hva jeg gjorde. Jeg har oppført meg som en tosk.

Date

Jeg lurer på om du hadde blitt med meg på en date hvis jeg turte å spørre. Det kommer ikke til å skje på ei stund – ikke at jeg blir klar for dating, ikke at jeg tør å spørre, ikke at du blir med, ikke at vi lever lykkelige i alle våre dager. Men jeg lurer, jeg kjenner på hvordan det er å lure, og det er deilig. Å kunne kontrollere følelsene sine er en kunst, en kunst jeg kanskje har glemt litt, men jeg kjenner at jeg fremdeles har teken. Hvor dypt tør jeg falle? Kriblinga kan ta helt over, men bare hvis jeg lar den gjøre det.

Vi gutter er lært opp til at det er stygt å se på jenter, så jeg gjør som gutter flest: Ser, men later som om jeg ikke gjør det. Jeg har blitt ganske flink til begge deler. Du hadde nok ikke latt merke til det sjøl om jeg ikke la hele sjela i å ikke bli tatt. Jeg liker det jeg ser, du ser myk ut, akkurat passe squishy, sjøl om du er slank og veldreid. En perle for øyet. Det skulle ikke vært lov å distrahere folk på denne måten.

Tenk om vi skal på date! Jeg skulle drukket rødvin, tror jeg, kjent burgundersløret dekke hodet og øynene og munnen, tenkt tanker som forsvant og fada ut i tungheten. Kanskje du hadde hatt på deg en kjole. Du skulle snakka med meg, du skulle snakka mye og jeg skulle tenkt på det du sa, jeg skulle tenkt at det var fint og at jeg skulle ønske du kunne si litt til, og det hadde du gjort. Du er flink til å snakke, du er glup. Jeg digger deg.

Ei stund lurte jeg litt på om du var så glup at du ville tro at denne posten handla om deg, hvis du skulle komme til å lese den. Jeg slo det fra meg ganske fort. Du er ikke så forfengelig. Men jeg tror du tar referansen.

Det er en date som venter på meg 1. november, billettene blei bestilt i mars eller kanskje april, og jeg har de beste plassene i salen. Du er det eneste som mangler. Hvis du ikke finner meg før da, blir jeg nok litt skuffa, men noen blir nok med likevel, og de selger rødvin på Edderkoppen – det blir en bra kveld uansett. Hold av datoen?

Super-Cinemateket

Jeg har fått se en smugtitt av Forgetting Sarah Marshall, en romantisk komedie som snart kommer på kino og som visstnok er skrevet for menn. Det var i alle fall det de sa da de introduserte filmen for meg.

Filmen viste seg å være basert på mitt eget liv, bare sprita opp med noen vitser og en happy ending. “Det blir nok en happy ending på deg også,” trøstet Linn. Linn er snill. Jeg likte filmen, den var mer enn middels klissete, men til gjengjeld mye morsommere enn romantiske komedier pleier å være. Du burde se den, så kan du sette terningkast på livet mitt.

Eventuelt kan du stikke innom neste gang det er overraskelsesfilm på Cinemateket – første søndag hver måned.

I mellomtida har folk fortalt meg at jeg er en flørter, en ladies’ man. Når jeg har spurt, riktignok. Jeg har ikke veldig lyst til å være en sånn en, så jeg blir nok hjemme.