Bare Thomas, og bare bare han

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg tør be om deres aller største tystnad. Se for deg en merkelig, halvrund mann med fargesterk kappe og enda fargesterkere svorsk aksent for å få mest ut av den kvasihøytidelige setningsoppbygningen i denne posten.

I obligatorisk-oppgave-tider våkner gamle memer til liv. I selvransakelsens navn har man henvendt seg til den allvitende, man har siktet på selve kilden til kunnskap og stilt det særdeles dype spørsmålet om hvem man er.

Av hensyn til mine trofaste stalkere kan jeg sjølsagt ikke holde svarene for meg sjøl. Inspirert av Madeleine vil jeg uten videre presentere dagens lærdom: Hvem – eller hva – er Bare Thomas?

  1. Bare Thomas er egentlig en veldig fin låt!
  2. Bare Thomas er ganske hot til tider.
  3. Bare Thomas er den slags der skal til val thorens hvis det er nat livet det drejer sig om!
  4. Bare Thomas er utelukkende etnisk norsk.
  5. Bare Thomas er ikke herinde.
  6. Bare Thomas er frisk og rask.
  7. Bare Thomas er helt frisk i morgen.

Personlig holder jeg en knapp på toeren og sjueren.

Samfunnsvitenskapelig ordkløyveri

Publisert
Skribent
marte

På oppfordring fra Thomas skal jeg herved(i besittelse av et relativt aggressivt sinnsleie) forklare mannen og kvinnen i gata og på nettet hva dette “sosialantropologi-greiene” egentlig er.

For å sitere den kjente sosialantropologen Geir Thomas Hylland Eriksens faderlige opphav: “En sosiolog er en person som bruker en million kroner i året på å finne ut ting som alle andre vet fra før”.

Jeg føler her at det passer fint med en definisjon av ordet sosialantropologi. Etymologisk sett er sosialantropologi satt sammen av tre ord, hvorav de greske “anthropos” og “logos” betyr henholdsvis “menneske” og “fornuft” – antropologi betyr altså “fornuft om mennesket”(evnt. “læren om mennesket”). Når det latinske “societas” da betyr samfunn, kan vi egentlig forstå det helhetlig som “den samfunnsmessige læren om samfunnet” om vi skulle ha lyst til det.

Kort sagt går det hele ut på utøvelse av livsfjern skolastikk og ordgyteri, å føre idiotiske samtaler seg i mellom om mikroskopiske detaljer, debatter som ikke har det minste krav på interesse fra allmennheten og som ikke på noen måte kan bidra verken til menneskelig frigjøring eller til en dypere forståelse av menneskets lodd.

Det hele er egentlig fabelaktige greier. Jeg er nå i ekstatisk modus etter å ha degradert meg selv – i radig hastighet – over de siste ukene fra taper til kasteløs i det sosiale samspillet i Trondheims studenttilværelse grunnet uhorvelige antall ord som skulle settes sammen i korrekte sammenhenger og leveres på et kontor snarest mulig(helst før man hadde lest oppgaveteksten ferdig).

Når innleveringene er over neste uke snakker vi søren klype meg blodhevn for mine sosiale tap.

Teller det forresten å helle i seg en flaske Tequila på rekordtid og dernest gjøre på seg verbalt en hel kveld?

“Det er ikke nok å ha begreper å tenke med. Man må også ha noe å tenke på.”
– Harald Eidheim –

Tensingsex og eplekake

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

I natt ble jeg introdusert for begrepet tensingsex. Fra gamle dager – da det var kaldt om vinteren og langt mellom både negre og homser – husker jeg en sofa i Kongegata 7. Der var det gjevest å sitte i hjørnet, fordi da endte man alltid i midten av haugen som dannet seg i løpet av kvelden. I tunge tider, når jeg lurer på om jeg egentlig burde vært på folkehøgskole, tenker jeg at det hjørnet må ha vært en minst like god erfaring.

Tensingsex er et begrep som handler om at man viser nærhet til hverandre. Det betyr å kile på armen eller stryke over ryggen, vel vitende om at dette er noe man gjør fordi det er godt for den andre. Kanskje litt fordi det er godt for en selv også, men mest fordi det første. Det er viktig for meg å få fram at går en markant grense mellom tensingsex og usømmelig oppførsel.

Tiden i hjørnet, der hvor vi til stadighet dyrket gruppetensingsex, ble plutselig borte en vårkveld for fire år siden. Like etter flytta kongegatebeboeren, og hjørnesofaen havna på fyllinga. Jeg lurer på om det er mulig å komme tilbake til en rytme med en hjørnesofa hvor alle søker mot hjørnet. Kongegata 7 er over alle hauger, men hva skjedde egentlig med tensingsexen?

Når jeg tenker etter, foretrekker jeg fremdeles å sitte i hjørnet av hjørnesofaer. Hvordan jeg fikk den preferansen må være åpenbart. Hvordan eller hvorfor den fremdeles sitter igjen, veit jeg ikke. Det har strengt tatt gått for langt mellom tensingsexaktene.

I Kongegata 7 var det lov til å røyke inne. Vi måtte jo det, leiligheten lå tross alt i andre etasje. Alle som var på besøk var røykere og drankere av verste slag, og hvis vi ikke var fulle, lå vi alle sammen i sofaen og røyka og hadde tensingsex. Det lå litt Roskilde i veggene i Kongegata 7.

Disse ballene ble litt for viktige for meg til at jeg tør å hente dem ned med en gang. Til syvende og sist – kanskje i stedet for en konklusjon – syns jeg, på toppen av det hele, at nattens eplekakebit ble noe mer elegant enn den sedvanlige bøtta med is.

Matbit