Fem og fire. Stå over en runde.

Jeg hadde gått et par runder. Ærlig og redelig hadde jeg bygga meg opp en solid liten formue, jeg hadde bedre utsikter enn noen av de andre. Ærlig og redelig. Jeg jukser aldri. Eneeier av fergene og fire hus på Rådhusplassen. Dette gikk veien, jeg hadde allerede vunnet i hodet mitt og gitt de andre spillerne lange tirader om hvor heldig jeg hadde vært og at det helt sikkert ble deres tur til å vinne neste gang, eller gangen etter. Jeg hadde tatt bilder av både brettet og spillerne, hengt opp bildene på veggen og lagt dem ut på Internett.

Av og til glemte jeg nesten at jeg passerte Start, men det gikk bra, jeg fikk alltid innkassert til slutt. Det var ikke så farlig om jeg en sjelden gang ble satt i fengsel, og jeg delte generøst ut gebursdagsgratialer i hytt og gevær. Det gjorde vel ingenting fra eller til.

Så skjedde det. Sjansekort. Jeg så at han la det øverst da han stokka korta på nytt, men jeg så det ikke likevel. Han kunne vel ikke…? Joda. Alle mine hus og hoteller brenner. I helvete. Nå, over et halvt år seinere, er det fremdeles veldig vanskelig å få to like på terningen. En femmer og sex gjør ikke samme nytten. Jeg vil ut av dette fengselet, men må vente til det er min tur igjen.

Jeg håper ingen går hen og vinner før det blir min tur igjen. Om noen kunne være så snille at de kunne lære meg å jukse? Jeg veit ikke hvordan.